| Joseph Luns | |||
|---|---|---|---|
| Født | Joseph Marie Antoine Hubert Luns 28. aug. 1911 Rotterdam | ||
| Død | 17. juli 2002 Brussel | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, utenriksminister, minister | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden London School of Economics Universitetet i Amsterdam Ignatius Gymnasium | ||
| Far | Huib Luns | ||
| Mor | Harriet Anna Paula Maria Louvrier | ||
| Søsken | Theo Luns | ||
| Parti | Katholieke Volkspartij (1948–1974) Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland (1933–1936) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Gravlagt | The Hague Roman Catholic Cemetery | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Presidentens frihetsmedalje (1984; deles ut av: Ronald Reagan) Karlsprisen (1967) Companion of Honour Offiser av Kristusordenen Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1982) Storkors av Isabella den katolskes orden Atatürk International Peace Prize (1986) Storkors av Vasaordenen (1957) Storkors av St. Olavs Orden (1953) | ||
| 5. generalsekretær i NATO | |||
| 1971–1984 | |||
| Forgjenger | Manlio Brosio | ||
| Etterfølger | Peter Carington | ||
| Utenriksminister i Nederland | |||
| 1956–1971 | |||
| Forgjenger | Jan Willem Beyen | ||
| Etterfølger | Norbert Schmelzer | ||
| Signatur | |||
Joseph Marie Antoine Hubert Luns (1911–2002) var en nederlandsk politiker og diplomat, kjent som generalsekretær i Nato fra 1. oktober 1971 til 25. juni 1984.

Fra 1933 til 1936 var Luns medlem av Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland, til tross for at de nederlandske biskoper hadde forbudt katolikker å bli medlemmer der. Til slutt forlot han den på grunn av sin motstand mot partiets antisemittisme. Han betegnet senere innmeldelsen som et utslag av ungdommelig uforstand.
Han var deretter tilsluttet Roomsch-Katholieke Staatspartij (RSKP) 1938–1945, og etter andre verdenskrig RSKPs politiske arvtaker Det katolske Folkeparti (Katholieke Volkspartij, KVP) 1945–1974.
Luns var utdannet jurist og ble ansatt i landets utenrikstjeneste i 1938. Under andre verdenskrig var Luns en sentral aktør i pro-vestlig etterretningsarbeid, og i perioden 1943/1944 var han tilknyttet den nederlandske eksilregjeringen.
I perioden 1952 til 1956 var han viseutenriksminister, før han selv ble utenriksminister i 1956 og tjenestegjorde under hele syv regjeringssjefer, fra Willem Drees til Piet de Jong i 1971. Politisk var Luns engasjert med å styrke det europeiske og det atlantiske samarbeidet, hvor en utvidelse av EF var et sentralt tema.
I 1971 ble han valgt til generalsekretær i NATO som etterfølger av Manlio Brosio. Luns ble i 1984 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Ronald Reagan.