Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
Jotvingerne bodde i området Sudovia og Dainava (Jotvingia), sørvest for det øvre løp av elven Nemunas i området mellom de nåværende byer Marijampolė, Merkinė i Litauen, Slonim, Kobryn i Belarus, og Białystok og Ełk i Polen. I dag svarer dette område til deler av Dzūkija og Suvalkija i Litauen, deler av Hrodna og Brest oblast i Belarus og vojvodskapet Podlasie i Polen.
Jotvingia omtales som terra Sudorum av Vytautas den store i et brev til keiser Sigismund den 11. mars 1420.
Fra år 700 var det kamper mellom jotvingerne og deres slaviske naboer, med gjentatte angrep fra begge sider.
I 1260 reiste litauerne seg mot Den tyske orden, som var blitt invitert av hertug Konrad I av Masovia samme år for å kjempe mot den den baltiske stammen som kalles gammelprøysserne. Jotvingerne støttet forsvaret mot Den tyske orden og angrep dypt inn i de tyske erobringer på 1270-tallet, men hvor en angripende jotvingiansk hær ble beseiret. Fra 1281 satte ordenen med hele sin militære styrke inn på å nedkjempe den jotvingiske høvdings (jotvingisk: Skomantas) (fyrste/hedensk prest) forsvar. Fyrsten måtte kapitulere i 1283 og konverterte til kristendommen. Han og hans etterkommere fikk lov til å beholde sin jord og ble opptatt i den høyere prøyssiske adel, mens en del av jotvingere ble solgt som slaver.[trenger referanse] Rundt 1 600 ble bosatt på nytt i Samland, men en del av jotvingerne forble i sin hjemstavn, og ble etter hvert kristnet og germanisert.[trenger referanse]
