K-rock er en forkortelse for «koreansk rock», og er en populær musikksjanger i Sør-Korea.
K-rock kjennetegnes ofte av sin tunge bruk av elektriske gitarer og synthesizere. Det er en fusjon av rock, pop og elektronisk musikk, og inneholder ofte elementer av hip-hop, rap og R&B. K-Rock blir ofte sett på som en mer moderne og tøffere versjon av K-Pop, og er populær blant yngre generasjoner.
Populariteten til koreansk kultur som K-drama og K-pop har åpnet dører og gjort det mulig for andre artister enn konvensjonelle popstjerner å nå inn på det nå tilgjengelige vestlige markedet. K-rock har fått mindre oppmerksomhet enn K-pop men musikksjangeren har fått gjennomslag og mange K-rock band har funnet veien til den globale scenen.
Sør-Korea har en rik historie med rock som dateres tilbake til 1950-tallet. Rockemusikk kom til Sør-Korea via vestlige militærbaser under Koreakrigen, da soldatene lyttet til vestlig musikk på radio og rock fordi det var populært i USA på 1950-tallet. Soldatene inviterte lokale musikere som Shin Jung-Hyeon, en nøkkelfigur innen sørkoreansk rock – også kalt «Gudfaren av koreansk rock», til å opptre for dem. Shin startet mange band, inkludert Add4, et av Koreas første rockeband og han produserte hits for andre. I 1975 ble Shin fengslet, dette førte til av rockens voksende popularitet i Korea ble kvalt og sjangerens popularitet slet med å komme seg tilbake. Selv om koreanske musikere spilte rock for de amerikanske soldatene for å tjene til livets opphold, foretrakk koreanere flest allikevel koreansk pop, ballade og folkemusikk.
Fra midten av 1960-tallet til og med 1980-tallet dukket det opp mange koreanske rockeband. Noen av de mest bemerkelsesverdige var He6, Sanullim, Deulgukhwa, Songgolmae og Boohwal. På 1990-tallet vokste det fram en indierock-scene med band som Crying Nut, No Brain, Pippi Band, Deli Spice med flere. Senere bidro band som Kiha & the Faces, Nell og HYUKOH til å holde liv i indierocken gjennom 2000- og 2010-tallet.
Innenfor sjangeren (ufullstendig):