Kalkovn er en konstruksjon i stein, metall eller jord for oppvarming av kalkstein til ca. 800-1100 oC ved kalkbrenning. Kalksteinen (kalsiumkarbonat) blir da spaltet til kalsiumoksid (brent kalk) og karbondioksid.
Kalkovn er en konstruksjon i stein, metall eller jord for oppvarming av kalkstein til ca. 800-1100 oC ved kalkbrenning. Kalksteinen (kalsiumkarbonat) blir da spaltet til kalsiumoksid (brent kalk) og karbondioksid.
Teknologien med å brenne kalk var kjent andre steder i verden lenge før vår tidsregning. Til Norge kom kunnskapen trolig via engelske munker i vikingtiden. I middelalderen gikk det med store mengder kalk til oppføring av klostre, kirker og til festningsanlegg som f. eks. Akershus slott og festning. Murkalken har i ettertid vist seg å være meget sterk og blir bare bedre med tiden.
De første kalkovnene besto av et nedgravet brennkammer som var fôret med stein og hadde et luftinntak i bunnen. Kalksteinen ble knust for hånd til småbiter og lagt lagvis med kull. Etter at ovnen hadde kjølnet, tok man ut den brente kalken.
Den enkleste ovnstypen kalles gjerne «bondeovner». Disse ble brukt periodisk og hadde en diameter og høyde på tre til fire meter. Fabrikkovnene ble også fylt lagvis med kalkstein og brensel, men drevet kontinuerlig.
I 1720 var det 29 kalkovner i Bærum. Ingen av dem er bevart i dag, men et fåtall ovner fra senere tid finnes fremdeles:
