Kalv som kriger
Han var med kong Olav Haraldsson i slaget i Boknafjorden der Erling Skjalgsson ble drept omkring 1027.
Kalv var først blant støttespillerne til kong Olav Haraldsson, men etter at Olav ble avsatt i 1028, sluttet Kalv seg til den danske kongen Knud den store. Kalv spilte en viktig rolle som leder i den siste fasen av motstanden mot Olav Haraldsson, frem til kongens fall i slaget på Stiklestad i 1030. Sagaene oppgir Kalv som en av Olavs drapsmenn. Noe senere var Kalv blant dem som gjorde mest for at Olavs sønn, Magnus den gode, skulle bli norsk konge.
Kalv skal sammen med Tore Hund og Hårek fra Tjøtta ha ledet bondehæren i slaget på Stiklestad. Ifølge sagaene skal Kalv også ha gitt kongen ett av hans tre banesår. Skalden Bjarne sier derimot ikke annet enn at han «kjempet modig inntil kongen var falt», og Sigvat skald navngir i et av sine kvad Tore Hund som kongens banemann. I Olav den helliges helgenvita, slik det foreligger i Gammelnorsk Homiliebok, er det Kalv Arnesson som navngis som helgenkongens hovedmotstander. I den nye versjonen som erkebiskop Øystein Erlendsson lot utarbeide omkring 1170, er Kalvs navn tatt ut og erstattet med Knud den store. Det har åpenbart sammenheng med det politiske motsetningsforholdet mellom det norske og det danske kongedømmet i 1160-årene, og endrer ikke det forræderbildet av Kalv som dominerer i den kirkelige tradisjonen. I lys av dette er det for så vidt bemerkelsesverdig at sagaene stort sett klarer å tegne et nøkternt historisk bilde av ham.
Kalv dro utenlands (til Irland og Hebridene) og var der i mange år. Etter 1050 lot kong Harald Hardråde ham få komme hjem, men forsoningen var knapt ærlig ment fra kongens side. Han sendte i alle fall Kalv i døden under militære operasjoner i Danmark kort tid etterpå, på en måte som Kalvs bror Finn Arnesson oppfattet som svikefull og som førte til Finns brudd med kongen.
