| Karl Kraus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. apr. 1874 Jičín | ||
| Død | 12. juni 1936 Wien (Østerrike) | ||
| Beskjeftigelse | Oversetter, lyriker, journalist, essayist, dramatiker, litteraturkritiker, skribent, kommentator, pasifist, redaktør, skuespiller, juss, kritiker, redaktør, satiriker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien | ||
| Far | Jakob Kraus | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Luise Drey
Malvine Weingarten Josef Kraus Alfred Kraus Marie Turnowsky Rudolf Kraus Richard Kraus | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Gravlagt | Wiener Zentralfriedhof | ||
Karl Kraus (1874–1936) var en østerriksk jødisk forfatter og journalist, kjent som satiriker, essayist, dramatiker og poet. I sitt tidsskrift Die Fackel («Fakkelen») rettet han satire mot pressen, tysk kultur samt tysk og østerriksk politikk. Hans samtidige, den østerriksk-jødiske forfatteren Stefan Zweig, omtalte Kraus som «den giftige håns mester» (tysk: der Meister des giftigen Spotts).
Hans viktigste skuespill er det pasifistiske Die letzten Tage der Menschheit («menneskehetens siste dager») fra 1915-1919, hans respons på første verdenskrig. For dette ble han tre ganger nominert til nobelprisen i litteratur.
Da Kraus var tre år gammel, flyttet familien fra Böhmen der han var født, til storbyen Wien som han kom til å elske og ikke minst hate. Selv ble han aldri noen familiemann. Han verken giftet seg eller fikk barn, og uttalte at «en kvinne iblant er en ganske nyttig erstatning for onani, men det trengs en stor porsjon fantasi».
Kraus var i det hele tatt i utakt med sin samtid; ikke bare i sin motvilje mot den krigen som raste, men også psykoanalysen som var på moten, fikk merke hans hån: «Psykoanalyse er den sinnssykdommen som ser på seg selv som terapi.»
I 1890-årene begynte Kraus sin karriere som journalist i tidsskriftet Neue Freie Presse med opplag bortimot 100 000 og utgitt fra 1864 i kjølvannet av revolusjonen i 1848; stengt i 1939 av nazistene etter Anschluss året før. Bladets prestisje tilsvarte den the Times hadde i Storbritannia. Henry Wickham Steed (1871–1956) som senere ble redaktør for London Times, var utsendt korrespondent for the Times i Wien i årene rundt 1900, og opplyste at om redaktøren i Neue Freie Presse, Moriz Benedikt (1849–1920), ble det sagt at «ved siden av ham er keiseren landets mektigste mann». Stefan Zweig, som selv skrev i Neue Freie Presse, har omtalt redaktør Benedikts «nesten demoniske energi».

Da Kraus ble ansatt, var en av tidsskriftets ledende menn Theodor Herzl som grunnla sionismen - etter at han hadde fulgt Dreyfus-affæren som Neue Freie Presses korrespondent i Paris. Både Benedikt og de andre jødene i redaksjonen nektet å støtte sionismen, som også Karl Kraus avskydde. Herzl vurderte å si opp, men fortsatte likevel i stillingen til sin død i 1904. I stedet var det Kraus som i 1899 brøt ut og stiftet en rival til Neue Freie Presse, nemlig sitt eget blad die Fackel, skrevet og finansiert av ham selv. Han utga det til sin død i 1936. Først og fremst var det en rasende nedrakking av Neue Freie Presse, og trolig var Kraus Neue Freie Presses ivrigste, mest oppmerksomme leser. Så langt gikk Kraus at Wiens psykoanalytiske selskap i 1910, med Sigmund Freud til stede, i 1910 fikk seg forelagt et arbeid med tittelen «Fackel-nevrosen». Det handlet om Karl Kraus, som forfatteren diagnostiserte med «en nevrotisk ødipal holdning» til Neue Freie Presse.
Ettersom Kraus hadde vist seg som pasifist under første verdenskrig, måtte bladet hans gjennom sensuren. Han døde av skadene etter å ha blitt påkjørt av en syklist.