Karl Ludvig Adding

Karl Ludvig Adding
Født26. nov. 1913Rediger på Wikidata
Stord
Død30. des. 1943Rediger på Wikidata (30 år)
Trondheim
NasjonalitetNorge

Karl Ludvig Adding (1913–1943) var en norsk infiltratør for SIPO i Trondheim under andre verdenskrig, der hans virksomhet som dobbeltagent førte til opprulling av det kommunistiske hjemmefrontmiljøet i Trøndelag og av den illegale pressen i Oslo. Addings Anlaufstelle Adding II («kontaktsenter Adding II») var modell for den senere Anlaufstelle Lola, dvs. Rinnan-banden.

Adding ble født i Leirvik på Stord som sønn av en polsk jøde, Salomon Isaiewitch, men Karl Ludvig endret etternavn til Adding i 1940. Han ble gift med Anna Kristine Theodora Johansen (senere separert), og de fikk en datter.

Faren Salomon kom fra Kaukasus, men utvandret til Norge og var kjøpmann på Stord da sønnen ble født, før familien flyttet til Trondheim etter en konkurs. Karl Adding vokste derfor opp i små kår. Flere av skolekameratene var kommunister som fikk ham med i freds- og avholdsorganisasjonen Norges Godtemplar Ungdomsforbund og senere ble sentrale motstandsmenn i Trøndelag, der Adding ble sittende i en nøkkelposisjon – sentral i den illegale pressen, med direkte tilgang til informasjon av stor interesse for tyskerne.

I oppveksten fikk Karl Adding skrofulose, en tuberkulose som angriper lymfekjertlene, og ble innlagt Kleivan pleiehjem på Vikanlandet. Han ble aldri helt bra i hoften, haltet litt og gikk med stokk.

Sammen med Henry Rinnan arbeidet han under Gestapo-offiseren Walter Gemmecke, sjef for tysk hemmelig etterretning i Trondheim. Gemmecke likte Adding bedre enn Rinnan, for Rinnan var rå og brutal, mens Adding virket i det skjulte og utga seg for å være hjemmefrontleder. Om Gemmecke har kjent til at Addings far var jøde, og utnyttet det til å presse ham, er ukjent.

Addings virksomhet var ikke tilknyttet Rinnanbanden, og han opererte på egen hånd. Han utga seg for å være hjemmefrontleder og hadde som oppgave å spore opp norske fanger som hadde rømt fra tysk fangenskap og fengsel. Spesialfeltet hans var å etablere kontakt med motstandsgrupper, og kartlegge fluktruter til Sverige.

Han drev eget firma, Sætran transport på Stjørdal, som gjorde det troverdig at han fartet rundt. Oppdragene kom nok ofte fra Organisation Todt, og snart flyttet firmaet til Trondheim og skiftet navn til A/S Byggetransport med kontor i Fotveita 4.

I november 1942 fikk han greie på at jødinnen Irene Klein og datteren Anne Ruth hadde rømt fra Trondheim. Gemmecke bekreftet at de to ikke var arrestert. De klarte å ta seg til Sverige; men i første omgang dro Adding, som var kjent rundt Leksvik der han ferierte som barn, dit fordi også jugoslaviske fanger var på rømmen. Adding skulle nå holde øye med Moan-familien og det som foregikk i Leksvik. Han var kjent fra jevnlige besøk der han fremstilte seg som leder for en motstandsgruppe, med det illegale bladet Fritt Folk til utdeling. 21. mars 1943 ble kommandosoldatene Arnfinn Grande og Kåre Nøstvold fra Leksvik sluppet i fallskjerm i Storfjellet, men fant ikke utstyret, måtte avbryte sitt oppdrag og dra til Sverige i stedet. Adding lot da som han hadde fått meldinger fra Grande og Nøstvold i Sverige, og forledet dermed kontakten deres i Leksvik til å gi ham informasjon om motstandsnettverket. Adding deltok også selv i losing av rømte fanger til Sverige.

Høsten 1943 hadde Gestapo ved hjelp av Adding og Rinnanbanden skaffet seg kontroll over nesten all organisert flukt fra Trondheims-distriktet til Sverige. De som prøvde å rømme, gikk nå oftere i fellen. Flere av kontaktene som Adding etablerte, ble senere torturert og drept av tyske gestapister.

Mistanken meldte seg da Adding valgte en rute andre visste var overvåket av tysk politi akkurat da, i forbindelse med en razzia i området. Det var også påfallende at Adding, som var halvt jøde, så fritt kunne farte rundt.

Adding døde på St. Elisabeths hospital av antatt blodforgiftning, men med hans posisjon som Rinnans medarbeider oppstod det snart rykter om at en lege kunne ha likvidert ham – med en sprøyte som forega å kurere en betennelse etter et fall. Andre mente det dreide seg om en sprøyte som skulle kurere impotens. For sikkerhets skyld sendte tyskerne vevsprøver til Tyskland etter at obduksjon var foretatt, men noe klart svar kom ikke ut av dette.

Etter Addings død i 1943 var det halvbroren hans, Georg Eliassen, som drev firmaet videre. Men ved booppgjøret for Addings fraseparerte kone i 1945 var boets verdi satt til 2 700 kroner og 35 aksjer i Sætran transport.

I dokumentarfilmen om Adding, Rinnans rival, presenteres også barnebarnet hans, Fredrik Lie fra Stockholm, som fikk vite hvem morfaren hans var.

Referanser

  1. ↑ Marte Hallem: Rinnans rival
  2. ↑ Lars Borgersrud: TRONDHEIM, SIPO, ABWEHR OG RINNAN En utredning for NRK i 1995 (s. 5)
  3. ↑ Over grensen?. Orion. 1999. s. 224. ISBN 8245803375.
  4. ↑ «Nidaros 1940.07.12». 1940. s. 3.
  5. ↑ «Karl Ludvig Isaevitch Adding», Historisk befolkningsregister
  6. ↑ Ingunn Økland: «Anmeldelse av bok og film Rinnans rival», Aftenposten 24. november 2024
  7. ↑ Guri Kulås: «Tragisk angjevar», Klassekampen 21. november 2024
  8. ↑ «Bildene Kjell Erik Pettersson fant», bladet.no
  9. ↑ Hans Olav Løkken: Løgn er sannhet og sannhet er løgn (pdf)
  10. ↑ «En historie som ikke kan vente lenger», 17. juli 2024, rushprint.no
  11. ↑ Hans Olav Løkken: 1943, Da armen holdt på å knekke Arkivert 21. mars 2017 hos Wayback Machine.
  12. ↑ Hans Olav Løkken: Løgn er sannhet og sannhet er løgn (s. 7)
  13. ↑ Om familien Klein: «Nazistene tok alt», nrk.no
  14. ↑ Alexander Killingberg: «Forrige gang Anne-Ruth og Judith møttes her, var de på flukt fra nazistene», 3 september 2018, Fosnaposten
  15. ↑ «Operasjon Oleander», fanger.no
  16. ↑ 1943, Hans Olav Løkken: «Da armen holdt på å knekke» Arkivert 21. mars 2017 hos Wayback Machine.
  17. ↑ «30. desember 1943 av okkupasjonen», okkupasjonen.no
  18. ↑ Hans Olav Løkken: Løgn er sannhet og sannhet er løgn (s. 6)
  19. ↑ Hans Olav Løkken: Løgn er sannhet og sannhet er løgn (s. 4)
  20. ↑ Ingunn Økland: «Anmeldelse av bok og film Rinnans rival», Aftenposten 24. november 2024

Litteratur