Foto: Jon Olav Eikenes (2009)
En kavl, eller en fløt, blir brukt til å holde fiskeredskaper som garn, line og not flytende. Kavler kan være av tre, bjørkenever, bark, glass, kork eller plast.
Fram til rundt 1860 var trekavl det vanlige. Fordi treverk trakk vann, måtte man ta av kavlene hver gang man trakk garnet og tørke dem før de kunne brukes på nytt. Senere ble trekavlene avløst av kavler i glass. Før de runde glasskavlene kom i bruk, hadde kavlene flaskeform. Kuleformen gjør dem sterkere, men det er ikke lett å feste noe til ei kule. Derfor måtte man knytte et nett rundt dem, kalt kavelhue eller kavelhud. Gamle glasskavler har hue av naturtråd som sisal eller hamp, mens de nyere utgavene er laget av nylon.
Ideen om å bruke kavler av glass ble først påtenkt av Christopher Faye, en handelsmann bosatt i Bergen. I juni 1843 sendte han brev til Christopher Berg ved Christiania Glasmagasin og foreslo produksjon av en spesiell flasketype som skulle brukes til å holde fiskegarn flytende. De første kavlene ble produsert på Hadeland Glassverk våren 1844 og hadde en flaskeform med et hull slik at de kunne festes til garnene. Berg og Faye utviklet produktet videre, og i mars 1845 ønsket Faye å endre på formen på kavlene til «æggformige». Istedenfor hull i kroppen, skulle kavlene nå dekkes av et nett laget av tau, både for beskyttelse og til innfesting i garnene. Fra 1845–1846 begynte også Aasnæs glassverk å produsere sine egne kavler med en særegen form. Runde kavler ble første gang produsert på Aasnæs Glassverk i hytteåret 1847-1848. Den runde formen ble på 1850-tallet videreført av Gravdal Glassverk og Namsos Glassverk. De runde kavlene utkonkurrerte etter hvert Hadelands store eggformede kavl, slik at de også måtte endre til runde i 1859. Rett etterpå ble produksjonen overflyttet til Biri.
Glasskavler ble også produsert i en rekke spesialiserte former, som avlange, spisse, med en og to knapper og store pæreformede bøyer.
Glassblåsing av kavler etterlater en åpning ble lukket med et segl av smeltet glass. Dette seglet ble på mange kavler stemplet med et merke bestående av navnet på glassverket, bokstaver, initialer, prikker eller andre geometriske symboler. Merkenes fulle symbolikk er ikke endelig avklart og er gjenstand for diskusjoner blant samlere. Noen merker består av glassverkets navn eller forkortelse av glassverkets navn, andre merker består av en kombinasjon av glassverkets og glassblåserens initialer, mens andre kun består av glassblåserens initialer. I tillegg er det sannsynlig at forhandlere, redere, fiskere og andre kan ha bestilt kavl med egne merker. En tilnærmet full oversikt over norske og europeiske merker finnes i boken "European Glass Fishing Floats" av Olaf Raabe.
Lignende kavler har vært produsert i mange europeiske land, som Portugal, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Sverige. Det er også produsert store mengder glasskavl i Japan. Japanske glasskavl som flyter i land på den amerikanske vestkysten har gitt opphav til et amerikansk samlermiljø.
Etter hvert ble kavlene erstattet av blåser i plast. De siste glasskavlene ble produsert av Flesland Glassverk i 1956. I 1950-årene lå årsproduksjonen på cirka 750 000 kavler.
Garnknytting/-seising, eller kavlbinding, er et av prosjektene i Norges Husflidslags landsomfattende dugnad «Rødlista».