Kekrops I
| Kekrops I | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Aglauros | ||
| Barn | Herse Aglaurus, daughter of Cecrops Pandrosus Erysichthon of Attica Cekropides | ||
Kekrops I var i gresk mytologi en legendarisk og mytisk konge av Athen i oldtiden. Han regnes som Athens grunnlegger og den første kongen i dette kongeriket som eksisterte fra ca. 16. til 10. århundre f.Kr., men han etterfulgte Aktaios av Attika som var den første konge i regionen. Han er betraktet som en kulturhelt som bragte athenerne kunnskap om giftermål, lesing, skriving og seremonielle begravelser. Hans regjeringstid er beregnet fra 1556 til 1506 f.Kr.
Etymologi og beskrivelse
Ifølge geografen Strabon er navnet Kekrops (greskː Κέκροψ) ikke av gresk opprinnelse. Kekrops er beskrevet som «født av jorden» og er kalt en «innfødt» (greskː γηγενής). Han er også av flere antikke skribenter beskrevet med et menneskes overkropp og en underkropp som en fiskehale eller en slange. Diodorus Siculus mente at hans doble natur var et uttrykk for hans doble borgerskap, gresk og barbarisk.
Familie
Kekrops skal ha giftet seg med Aglauros, datteren til Aktaios, den tidligere kongen av Attika. Det er omdiskutert om Aglauros var mor til hans sønn Erysichton. Sønnen døde barnløs før sin far, og Kekrops ble etterfulgt av Kranaus som Athens konge. Kekrops hadde også tre døtre, Aglaurus, Herse og Pandrosos.
Mytologi
Regjeringstid
Ut fra tolkninger av Den pariske krønike, en kongeliste fra 3. århundre f.Kr., skal Kekrops I ha regjert fra 1556 til 1506 f.Kr.
Kulturhelt
Kekrops skal ha vært den som inndelte Attika i tolv samfunn og han introduserte en ny form for tilbedelse av gudene. Han ble tillagt dyrkingen av Zevs og den som introduserte ofring til ham som den høyeste gud. Han er også knyttet til innføring og bygging av altere og gudestatuer. Ifølge Pausanias forbød han ofring av levende dyr, men tillot bare en type bakverk formet som en okse med horn (πέλανοι, «pelanous»).
Han kalte riket sitt Kekropia etter seg selv. Akropolis var også kjent som Kekropia.
Athens beskytter
Han skal, ifølge historikeren Eusebius av Cæsarea (ca. 260-339 e.Kr.), ha vært Athens grunnlegger og den første kongen i dette kongeriket som eksisterte fra ca. 16. til 10. århundre f.Kr. Under hans regjeringstid, som varte i 50 år, besluttet gudene at de skulle velge seg hver sin by hvor de skulle bli dyrket spesielt. Athene ble skytshelgen for Athen i konkurranse med Poseidon. De to gudene dro raskt mot Athen. Poseidon var den første som kom fram til Attika og støtte treforken sin i bakken slik at det ble en saltsjø ved templet til Erekteus i Akropolis. Litt senere kom Athene og med Kekrops som vitne plantet hun et oliventre i skråningen mot Akropolis. Da de to gudene fortsatte sin kamp for å bli byens skytshelgen grep Zevs inn og ba de tolv olympiske guder om å dømme i saken. De dømte til fordel for Athene fordi Kekrops bevitnet at hun var den første som plantet oliventreet. Athene kalte så opp byen etter seg selv, til Athen. Poseidon hevnet seg ved å oversvømme Attika.
En forsøksvis rasjonell forklaring på denne fabelen ble framsatt av den lærde romerske forfatteren Marcus Terentius Varro (1. århundre f.Kr.). Han mente at oliventreet plutselig dukket opp i Attika samtidig som det var en stor oversvømmelse i andre deler av landet. Kong Keprops spurte da guden Apollon gjennom oraklet i Delfi om meningen med disse hendelsene. Oraklet svarte at oliventreet og vannet var symbolene til henholdsvis Athene og Poseidon, og at Athens borgere nå kunne velge hvilken gud de ville tilbe. Spørsmålet ble så forelagt en folkeforsamling av alle Athens borgere, både mannlige og kvinnelige da kvinner den gang hadde stemmerett på lik linje med mennene. Alle mennene stemte for Poseidon, mens alle kvinnene stemte for Athene, og ettersom det var en kvinne mer enn det var menn så ble Athene valgt. Som resultat av det oversvømte Poseidon landet og for å mildne hans vrede ble kvinnene fratatt stemmeretten og det ble forbudt at barn kunne bære sin mors navn.
Athenerne mante at striden mellom de to gudene fant sted den andre dagen i måneden Boedromion, og etter dette ble denne dagen fjernet fra den attiske kalenderen.
Navnet Kekrops andre steder
Navnet forekommer også andre steder i Hellas, spesielt der hvor det var byer oppkalt etter Athene, slik som i Boiotia hvor Kekrops skal ha grunnlagt de tidligere byene Athenae og Eleusis ved elven Triton, og hvor han hadde en heroon ved Haliartus. Ifølge den lokale tradisjonen var han en sønn av Pandion I.
I Euboia hvor det også var en by som het Athenae ble Kekrops sagt å være sønn av Erektevs og Praxithea og sønnesønn av Pandion. Ut fra disse tradisjonene må Kekrops betraktes som en hero av pelasgisk avstamning, og Müller (i Orchon) bemerker at de forskjellige mytologiske personene med dette navnet som forbindes med byer i Boiotia og Euboia er varianter av en original hero med opprinnelse i Attika. Senere greske skribenter mener at Kekrops immigrerte til Hellas sammen med andre kolonister fra Sais i Egypt. Dette bestrides, både av andre tidlige skribenter og av moderne forskere.
Referanser
- 1 2 3 Q45181459[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Strabon. «Geography». s. Kap. 7.7.1. «Moreover, the barbarian origin of some is indicated by their names—Cecrops, Codrus...»
- ↑ Evripides. «Ion». perseus.tufts.edu. Besøkt 8. september 2024. «At the entrance there was Cecrops, with his daughters, winding in his serpent coils»
- ↑ Aristofanes. «Vepsene (The Wasps)». perseus.tufts.edu. Besøkt 8. september 2024. «Oh, Cecrops, mighty hero with the tail of a dragon! (I Paul Roches oversettelseː Cecrops, lord and hero, you below-the-waisted snake.»
- ↑ Ovid. «Metamorfoser, kap. 2.555». perseuv.tufts.edu. Besøkt 8. september 2024. «Ericthonius; which to the wardship of three virgins, born of double-natured Cecrops»
- ↑ Hyginus. «Fabulae, kap. 48». topostext.org. Besøkt 8. september 2024.
- ↑ John Tzetzes. «Ad Lycophronem». topostext.org. Besøkt 9. september 2024.
- ↑ Diodolus Siculus. «The Library of History, kap. 1.28.7». penelope.uchicago.edu. Besøkt 9. september 2024.
- ↑ Apollodorus. «Bibliotheca, kap. III.14.2.». perseus.tufts.edu. Besøkt 9. september 2024.
- ↑ «The Parian Marble». Ashmolean Museum. Arkivert fra originalen 25. desember 2013. Besøkt 20.09.2026.
- 1 2 Pausanias. «Description of Greece (8.2.3.)». Besøkt 23. september 2026.
- ↑ Apollodorus (1997). The Library of Greek Mythology. Oxford University Press. s. 130 (Kap. III.14.1. ISBN 978-0-19-953632-0.
- ↑ «The Parian Marble (1)». Ashmolean Museum. Arkivert fra originalen 25. desember 2013. Besøkt 25. september 2026.
- ↑ Plinius den eldre. «Naturalis Historia, VII:56». Project Gutenberg. Besøkt 25. september 2026.
- ↑ Eusebius av Cæsarea. «Chronicon (Kronografi), § 66». Topos Text.
- ↑ Eusebius av Cæsarea, Chronography
- ↑ Herodot, 8.55.1; Pausanias, 1.24.5 & 1.26.5; Ovid, Metamorphoses 6.70 ff.; Hyginus, Fabulae 164; Lactantius Placidus ad Statius, Thebaid 7.185
- ↑ Scriptores rerum mythicarum Latini, ed. Bode, i. pp. 1, 115 (First Vatican Mythographer 2; Second Vatican Mythographer 119)
- ↑ Strabo, 9.1.6 & 13
- ↑ Varro in Augustine, De civitate Dei 18.9 as cited in Apollodorus, 3.14.1: f.n. 2
- ↑ Plutarch, De fraterno amore 11 & Quaest. Conviv. ix.6.
- ↑ Pausanias, 9.33.1; Strabo, 9.2.18 p. 407
- ↑ Apollodorus, 3.15.1; Pausanias, 1.5.3
- ↑ Diodorus Siculus, 1.29.1; Scholia ad Aristophanes, Plutus 773
- ↑ Müller, Orchom. p. 123; Thirlwall, Greece i. p. 66
- ↑ Smith, William; Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London (1873). "Cecrops" Mal:PD-notice
Eksterne kilder
- Antoninus Liberalis, The Metamorphoses of Antoninus Liberalis til engelsk av Francis Celoria (Routledge 1992). Online version at the Topos Text Project.
- Walter Burkert Structure and History in Greek Mythology and Ritual (Baltimore, 1993)
- Diodorus Siculus, The Library of History til engelsk av Charles Henry Oldfather. Tolv bind. Loeb Classical Library, Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press; London: William Heinemann, Ltd. 1989. Vol. 3. Books 4.59–8. Online version at Bill Thayer's Web Site
- Diodorus Siculus, Bibliotheca Historica. Vol 1-2. Immanel Bekker. Ludwig Dindorf. Friedrich Vogel. in aedibus B. G. Teubneri. Leipzig. 1888–1890. Gresk tekst på Perseus Digital Library.
- Evripides, The Complete Greek Drama, edited by Whitney J. Oates and Eugene O'Neill, Jr. i to bind. 1. Ion, til engelsk av Robert Potter. New York. Random House. 1938. Perseus Digital Library.
- Euripides, Euripidis Fabulae. vol. 2. Gilbert Murray. Oxford. Clarendon Press, Oxford. 1913. Gresk tekst på Perseus Digital Library.
- Gaius Julius Hyginus, Fabulae from The Myths of Hyginus til engelsk av Mary Grant. University of Kansas Publications in Humanistic Studies. Topos Text Project.
- Herodot, The Histories med engelsk oversettelse av A. D. Godley. Cambridge. Harvard University Press. 1920. Online version at the Topos Text Project. Greek text available at Perseus Digital Library.
- John Tzetzes, Book of Histories, Book V-VI til engelsk av Konstantinos Ramiotis fra den greske utgaven av T. Kiessling, 1826. theio.com.
- Pausanias, Description of Greece til engelsk av W.H.S. Jones, Litt.D., and H.A. Ormerod, M.A., i fire bind. Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1918. Online version at the Perseus Digital Library Pausanias, Graeciae Descriptio. 3 vols. Leipzig, Teubner. 1903. Gresk tekst på Perseus Digital Library.
- Pseudo-Apollodorus, The Library engelsk oversettelse av Sir James George Frazer, F.B.A., F.R.S. i to bind, Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1921. Perseus Digital Library. Gresk tekst samme nettsted.
- Ovid, Metamorphoses til engelsk av Brookes More (1859-1942). Boston, Cornhill Publishing Co. 1922. Perseus Digital Library. Publius Ovidius Naso, Metamorphoses. Hugo Magnus. Gotha (Tyskland). Friedr. Andr. Perthes. 1892. Latinsk tekst på Perseus Digital Library.
- William Smith; Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London (1873). "Cecrops"
- Strabon, The Geography of Strabo. Utgitt av H.L. Jones. Cambridge, Mass.: Harvard University Press; London: William Heinemann, Ltd. 1924. Perseus Digital Library.
- Strabon, Geographica red. av A. Meineke. Leipzig: Teubner. 1877. Gresk tekst på Perseus Digital Library.