
Knappeduken, teltduk M/1953 enmanns, var fra 1950-årene en del av den militære feltutrustningen til norske soldater.
Den 1500 gram tunge duken er rombeformet med sidekanter på omkring to meter og en åpning i midten som kunne knappes igjen. Langs kantene er det knapphull og fastklinkede knapper slik at flere duker kan knappes sammen til telt. I hjørnene er det maljer for teltstokker og hemper for liner og teltplugger. Duken var opprinnelig kamuflasjefarget på den ene siden og hvit på den andre, men ble senere levert i ensfarget olivengrønn utførelse. Til hver duk hørte fire plugger og to skjøtbare teltstokker.
Duken var laget av dunlerret eller tettvevd impregnert tekstil og skulle tåle regn uten betydelig gjennomtrenging. To eller flere duker kunne knappes sammen til et telt (knappeduktelt), vanligvis et såkalt syvduker.
Telttypen har sin bakgrunn i skjermteltet, en fransk soldatoppfinnelse fra krigen i Algerie, der soldater brukte oppspretta sovesekker som teltduk. Skjermteltet ble innført i Forsvaret i 1855. Den første typen, kalt rygtelt, bestod av to kvadratiske duker av kypervevd bomull, med knapphull, lærknapper og hemper. Hver soldat bar én duk, sammenleggbar teltstokk og tre plugger. Teltet kunne brukes som regnplagg, skjerm eller settes sammen til telt. Det ble også omtalt som sardinsk telt.
Ryggteltet ble senere erstattet av firemannsteltet, et skjermtelt med trekantede duker av bomullskyper. Fire duker kunne settes sammen til ett telt, og typen var i bruk frem til andre verdenskrig.
Tilsvarende løsninger har vært brukt i flere lands forsvar. Den franske armé benyttet skjermtelt kalt tente d'abri ved utbruddet av den fransk-tyske krig, senere beskrevet som seksmannstelt satt sammen av seks duker. Den russiske armé innførte knappetelt fra 1882.