Kobberamalgam til dentalt bruk inneholdt 60-70% kvikksølv og 30-40% kobber. I 1859 ble kobberamalgam introdusert som tannfyllingsmateriale i Tyskland og England. Flere kobberamalgam, men langt fra alle, inneholdt kadmium. Tannfyllingsmaterialet hadde større plastisitet og bedre tilpasning til ferdig preparerte tannflater enn sølvamalgam, og ble særlig brukt til å reparere større kariesskader som man ikke klarte å reparere på annen måte. Materialet ble også anvendt i kariesaktive bitt, særlig melketannsbitt.
Kobberamalgam korroderte med betydelig hastighet i munnen under frigjørelse av kobberioner, metallisk kvikksølv og kadmium/andre metaller. Kobberamalgamets raske nedbrytning i munnhulen ledet til klinisk lett noterbare substanstap og til kraftig misfargning av omkringliggende tannsubstans. Allerede i 1874 fordømte det ledende fagtidsskriftet Dental Cosmos kobberamalgamet for dets svartfargning og giftighet.
I 1981 rådet Helsedirektoratet landets tannleger til å vise den største tilbakeholdenhet overfor kobberamalgam som tannfyllingsmateriale. I Sverige ble kobberamalgam forbydd i 1987. Til tross for dette viste en rundspørring foretatt i Norge av Statens helsetilsyn i 1994 at enkelte norske tannleger anvendte kobberamalgam helt frem til og med 1993.