Kondisjonalis

Kondisjonalis er en modus i flere språk, eksempelvis fransk, men også i norsk. Kondisjonalis kommer fra latin conditio: «vilkår, tilstand». Med kondisjonalis uttrykkes noe som ville ha skjedd om visse vilkår var oppfylt.

Norsk språkbruk

1. kondisjonalis

På norsk brukes 1. kondisjonalis (ville/skulle/kunne/burde/måtte + infinitiv) i disse tilfellene:

sammen med preteritum for å uttrykke irreale (ikke-virkelige) betingelser i nåtid:
- «Var jeg rik, skulle jeg reise til Afrika nå.»
for å uttrykke betingelser i fremtid:
- «Skulle du være her klokken syv, får du se solformørkelsen.»
for å gi råd og anbefalinger:
- «Du burde gå oftere til tannlegen.»

2. kondisjonalis

På norsk brukes 2. kondisjonalis (ville ha/skulle ha/kunne ha/burde ha/måtte ha + perfektum partisipp) i disse tilfellene:

om en uutført forespeilet handling:
- «Jeg burde ha kjøpt nye sko for lenge siden.»
om irreale (ikke-virkelige) betingelser i fortid (sammen med pluskvamperfektum [preteritum perfektum]):
- «Hadde jeg vært rik, ville jeg ha reist til Afrika for lenge siden.»
for å understreke det irreale (ikke-virkelige) i betingelsesetninger i nåtid (med pluskvamperfektum):
- «Hadde jeg vært rik, skulle jeg ha reist til Afrika nå.»

I norsk dagligtale slukes ofte hjelpeverbet ha i 2. kondisjonalis. Muntlig kan man derfor finne setninger som:

«Jeg burde kjøpt nye sko for lenge siden.»
«Hadde jeg vært rik, ville jeg reist til Afrika for lenge siden.»
«Hadde jeg vært rik, skulle jeg reist til Afrika nå.»

Dette har etter hvert smittet over på skriftlig norsk.

Denne tendensen kan delvis være oppstått ved smitte fra pluskvamperfektum i hypotetisk anvendelse, i setninger som følger:

«På den måten hadde de innsett sannheten.»
«På den måten kunne de ha innsett sannheten.»
«Han hadde stått der den dag i dag.»
«Han ville ha stått der den dag i dag.»

Men mønsteret generaliseres langt utover denne typen eksempler, for eksempel i setninger som «Disse eplene er så råtne at de burde vært kastet for lengst.»

Noen mener at 2. kondisjonalis kommer til å miste sin ha permanent og bli konstruert helt tilsvarende pluskvamperfektum, det vil si ved at et hjelpeverb i preteritum følges av et hovedverb i perfektum partisipp. Pluskvamperfektum har da også den samme funksjonen – en av de norske variantene av konjunktiv: «Om du var en kringle, hadde jeg spist deg.» Foruten pluskvamperfektum kan også påvirkning fra svensk ha vært medvirkende til at 2. kondisjonalis uten ha brer seg slik.