Kong Vinter

Eventyrtegneren Theodor Kittelsens «Vinterkveld» fra 1901 viser fullmånen som lyser på snødekte trær i form av blant annet en «vinterkonge». Også trestammene er besjelet med ansikter.

Kong Vinter er en personifikasjon av vinteren. Skikkelsen forekommer i enkelte kunsteventyr, først og fremst i Nord-Europa. Kong Vinter er dessuten vanlig metafor for denne årstida, samt snøen og naturkreftene da, særlig i aviser og andre medier. Litt sjeldnere kan skikkelsen på norsk også kalles Kong Bore, eller bare Bore, en figur som i tillegg representerer nordavinden og noen ganger også jula. Kong Vinter likner på Fader Frost, en eventyrfigur i russisk og østeuropeisk folketradisjon, og har vært med på å forme hvordan den moderne julenissen blir framstilt.

Kong Vinter i fortellinger

«Fader Frost og stedattera». Illustrasjon av Ivan Bilibin 1932 til det russiske eventyret «Fader Frost» (Morozko). Fader Frost er skogens vinterkonge i slavisk tradisjon.
En tysk julefortelling om «herr Vinter» (Herr Winter) i en Bilderbogen fra 1848. Den gamle mannen med hettekappe, kristtorn og skjegg har påvirket seinere framstillinger av julenissen. Illustrasjon av Moritz von Schwind.
«Den gamle julenissen» (Old Father Christmas) framstilt i et kanadisk magasin 1875 som en sliten gammel «kong Vinter» med skjegg, vinterklær, neverkont, reinsdyr og juletrær. Tegningen viser også forskjellen mellom rike og fattiges feiring av julehøytida.

Den svenske barnebokforfatteren og illustratøren Elsa Beskow forteller i sin bildebok Oles skitur (Olles skidfärd) fra 1907 om figurene Kong Vinter, Onkel Rimfrost, gamle Mor Tø og Prinsesse Vår (Kung Vinter, Farbror Rimfrost, Gumman Tö og Prinsessan Vår). Illustrasjonene der viser Kong Vinter med langt istappskjegg, kappe og krone, sittende på en hvit trone i isslottet sitt med to hvalrosser på hver side. Oles skitur har kommet i en rekke opplag siden, og på fjorten språk, og har dermed preget forestillingene av disse skikkelsene hos mange barn. På tysk har boka tittelen Olles Reise zu König Winter, «Oles reise til kong Vinter». På svensk kalles for øvrig kong Vinter både Kung Vinter, Kung Bore og Kung Frost.

En julefortelling om «Herr Vinter» (herr Winter) i en populær tysk Bilderbogen fra 1848 viser en gammel, tykk mann med skjegg og sid kappe med en krans av kristtorn rundt den spisse hetta, som en slags Sankt Nikolaus uten bispestav og mitra. Denne vinterfiguren har, sammen med den eldre folketroen på nisser og tradisjonen med Sankt Nikolaus som gaveutdeler, påvirket moderne framstillinger av julenissen.

En fantasyhistorie av Ursula K. Le Guin fra 1969 er Winter's King («Vinterens konge»), og en historisk fantasyroman av Bernard Cornwell fra 1995 er The Winter King («Vinterkongen»). The Winter King er også tittelen på en historisk roman av Lillian Stewart Carl og en barnebok av Dean Morrissey.

Liknende skikkelser og forestillinger

The Frost-King, illustrasjon til et barnerim i samlinga Rhymes and Jingles utgitt i New York i 1903. Regla begynner slik: Oho! Have you seen the Frost-King, a-marching up the hill ? His hoary face is stern and pale, His touch is icy chill.

Det er flere personifikasjoner av vinteren og skikkelser forbundet med den i andre tradisjoner:

Annet

Italieneren Ambrogio Lorenzettis allegoriske personifisering av vinteren fra ca. 1340 viser en mann med snøball i snøvær.

Referanser

  1. ↑ Oppslagsordet «Bore» i Store Norske leksikon
  2. ↑ Oppslagsordet «Fader Frost» i Store Norske leksikon
  3. ↑ Eventyrillustrasjoner av Elsa Beskow, deriblant «Kung Vinter» fra Olles Skidfärd (1907)
  4. ↑ Oppslagsordet «Boreas» i Salmonsens konversationsleksikon (1915)
  5. ↑ Lind, Idar (2005): Norrøn mytologi fra A til Å, Samlaget, 2. utg. 2007. ISBN 978-82-521-7141-9. Side 187

Se også