Krossykkel

Rammedesign

Lav masse er verdsatt for enkel bæring forbi hindringer under løping. Sykkelkross-syklister kan løfte eller bære syklene sine så mange som 30 ganger i løpet av ett 60-minutters løp. Overrørene har vanligvis en oval eller flat bunnprofil bedre komfort under bæring på skuldrene. Kompakte rammegeometrier med skrånende overrør er mindre vanlige enn på landeveissykler på grunn av behovet for å bære sykkelen enkelt på skulderen.

Sykkelkross-rammer krever klaring for litt bredere (vanligvis 30–34 mm) dekk samt rusk og gjørme som samles opp. Rammene er vanligvis veldig enkle, og unngår ofte broer mellom bakstag (kjedestag, setestag).

Vaierføring gjøres ofte langs overrøret (i stedet for under kranklageret) for å bidra til mindre oppbygging av gjørme på vaierne.

Noen spesialsykler for sykkelkross har også en høyere kranklager for å gi klingene bedre klaring over ulendt underlag. Ekstra klaring kan også hjelpe mot at pedalene tar nedi.

Vanligvis er rammegeometrien noe mer avslappet enn på en landeveissykkel, altså slakere seterørsvinkel, noe som gir mer stabilitet på mykt underlag. Krossykler har en tendens til å ha litt høyere styre for en mer oppreist sittestilling, ettersom aerodynamikk har liten betydning i et krossritt.

Akselavstanden kan også være litt lengre, noe som gir en mer plantet følelse når man skyver kroppsvekten bakover i ulendt terreng, og kan bidra til å forhindre at rytterens føtter berører forhjulet i en skarp sving (mindre såkalt tåoverlapp).

Komponenter

Generelt sett med et bytte av dekk og giring kan en krossykkel også fungere som en helt tilstrekkelig landeveissykkel.

Sammenlignet med landeveissykler har krossykler vanligvis lettere giring, og de vanligste oppsettene er krankdrev med 46–36 (110 mm BCD) eller 48–38 (130 mm BCD) kombinert med en 12–25 til 12–30 kassett.

Noen ryttere velger å bruke en enkel klinge foran (vanligvis et 40-42-tenners krankdrev) mens de beholder et større spenn av tannhjul i den bakre kassetten. Dette gir noen av fordelene med ettgirssykler: sykkelen blir lettere på grunn av færre komponenter (forgiret og den fremre girspaken trengs ikke), og et enkelt krankdrev gir et strammere kjede og reduserer dermed sjansen å miste kjedet på en humpete bane, samt at giringen muligens blir psykologisk enklere med bare en girhendel å forholde seg til.

Hjulene er typisk vanlige landeveishjul utstyrt med knastedekk (en rekke slitebanedesign fins, både i pariserdekk, kanttråddekk med slange og slangeløse dekk), og dypere felgprofiler kan være å foretrekke på grunn av bedre ytelse i tykk gjørme.

Doble sett med bremsehendler (såkalt «interrupter») foretrekkes av mange, slik at man kan bremse både fra bukken og toppen av styret.

De fleste krossyklister foretrekker klikkpedaler av terrengtypen på grunn av at de er enkle å klikke inn og ut av, samt at de dobbelsidige og tåler gjørme godt.

Terrengsykkelsko gir også bedre grep under løping enn typiske landeveissko, og kan til og med utstyres med to gjengede knotter av samme type som tradisjonelt brukes på fotballsko.

I dag foretrekkes skivebremser i sykkelkross, etter at UCI opphevet forbudet mot dette i 2010. Tidligere hadde krossere typisk tradisjonelle cantilever-felgbremser i motsetning til kraftigere og mer moderne V-felgbremser av to grunner: De fleste bremsehendler for bukkestyrer hadde utilstrekkelig bremsevaiertrekk, og cantilever-bremser har større klaring fra bremsekloss til felg som gjør at bremsene ikke gnikker borti under gjørmete forhold. Mini-V-bremser ble populære mot slutten ettersom de har både kort vaiertrekk og noe av den økte bremsekraften til tradisjonelle V-bremser sammenlignet med cantileverbremser.

Dekk

Dekkvalg er svært viktig i sykkelkross, og terrengdekk er populære siden de kan brukes ved lavt trykk rundt 1,5–2,75 bar uten stor risiko for punkteringer. Lavt trykk er ønskelig fordi det øker dekkets kontaktflate mot underlaget, slik at man får bedre grep på mykt underlag.

Lavt trykk øker imidlertid risikoen for at felgen bunner mot bakken, og dette er et problem med kanttråddekk fordi slangen kan bli klemt av felgen og forårsake punktering. Med rørformede pariserdekk er ikke dette et problem, da de ikke punkteres på samme måte. Hovedbekymringen med pariserdekk er skade på felgen. Pariserdekk gir også vektbesparelse og muligheten til å sykle videre selv med punktering, slik at en rytter kan nå depotet for å få byttet hjul.

Kanttråddekk har sine fordeler. Det går mye raskere å bytte dekk siden det ikke innebærer en liming og herding som med pariserdekk, og syklisten kan ha et større utvalg dekk å velge i.

Fordi sesongen for sykkelkross strekker seg over høst og vinter kan løypeforholdene variere stort. Ofte har ryttere i det minste både tørr- og våtværsdekk å velge mellom. Dekk for tørt vær har en tendens til å ha mye mindre og tettere plasserte slitebaner for lav rullemotstand. Våtværsdekk har større og mer vidt plasserte knotter for bedre grep og fjerning av gjørme.

Dekk varierer vanligvis ikke mye i bredde på grunn av teorien om at et smalt dekk har minst rullemotstand (for tørre baner) og at det også vil skjære gjennom gjørme til det hardere underlaget under (for våte/gjørmete baner).

Selv om bredder under 30c (som angir dekkbredden i millimeter) var populære tidligere, pleier nåværende dekk å være tilgjengelig fra 30-35c, med 32 og 34 som de vanligste. Fra og med 2010 er 33 mm maks tillatt dekkbredde i ritt.

Slangeløse dekk har blitt populært i de senere årene på grunn av lavere totalmasse (ingen slange), lavere dekktrykk som gir bedre grep uten risiko for punktering, og ingen lim slik som kreves for pariserdekk.