| Kūkai | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 佐伯眞魚 27. juli 774  Zentsū-ji Temple (Sanukiprovinsen) | ||
| Død | 22. apr. 835 (60 år) Kōyafjellet | ||
| Beskjeftigelse | Leksikograf, lingvist, lyriker, kalligraf, bhikkhu, filosof | ||
| Far | Saeki no Tagimi | ||
| Mor | Tamayorigozen | ||
| Søsken | Shinga Saeki no Suzukimaro | ||
| Nasjonalitet | Japan | ||
| Gravlagt | Okuno-in (tema for: Nyūjō) | ||
Kūkai (空海, født 27. juli 774 i Zentsūji, Kagawa, Sanukiprovinsen, Japan, død 22. april 835 på Kōyafjellet, Japan) var en buddhistisk munk, tjenestemann, intellektuell, poet og kunstner i Heian-tidens Japan. Han er posthumt kjent under navnet Kōbō-Daishi (弘法大師), «stormesteren som utbredte buddhismen».
I 807 grunnla han den esoteriske skolen shingon-shū (真言宗) eller «det sanne ord». Dette er Japans avlegger av vajrayāna eller tantrisk buddhisme. Tilhengere omtaler ham ofte med ærestitler som O-Daishi-sama (お大師様), «den ærede store lærer» og Henjō-Kongō (遍照金剛), «vairocanadiamanten».[trenger referanse]
Kūkai var kalligraf. Han tillegges oppfinnelsen av kana, skriften som i kombinasjon med kinesiske tegn (kanji) brukes til å skrive det japanske språket.[trenger referanse] Ifølge tradisjonen skrev han det japanske diktet Iroha, men dette er ikke attestert.[trenger referanse]
Hans religiøse skrifter teller omkring 50 verk om tantrisk buddhisme, hvorav flere er oversatt til engelsk.