Kultureliten er et begrep som tradisjonelt henspiller på personer som på grunn av visse egenskaper, privilegier eller maktposisjoner i kultursfæren utgjør en egen samfunnsgruppe som anseendemessig står over andre. I bohemtiden, mot slutten av 1800-tallet, ble miljøet som frekventerte i og rundt Grand Café gjerne assosiert med kultureliten i Norge. Kretsen ble anført av personligheter fra dannelsesborgerskapet som Henrik Ibsen, Christian Krohg og Julius Fritzner.
I Norge ble begrepet (re-)lansert og aktualisert av Dagbladet høsten 2010. Dagbladet hevdet at dette var en morsom, innflytelsesrik og mannsdominert gruppe som satte dagsorden ved å invitere hverandre til tv-program og avisspalter. Harald Eia, Aslak Nore, Magnus Rønningen, Asbjørn Slettemark, Tore Sagen, Steinar Sagen, Thomas Seltzer og Fredrik Skavlan ble trukket fram som sentrale aktører i nettverket.
Det ble hevdet at nettverket, med forgreininger til både media, forlagsbransje, politikk, musikk, samfunnsdebatt, og kongehus, ble bygd på gjensidig utbytte, taktikk, synlighet og kredibilitet. Mer konkret ble det hevdet at nettverksbyggingen fant sted gjennom ivrig og bevisst Twitter-bruk, stadige intervjuer og ansettelser av hverandre, samt at aktørene bedrev gjensidige forsvar i offentlige debatter.
Også i årene før begrepet ble aktualisert av Dagbladet høsten 2010 hadde det i mediene foregått en debatt om elitebegrepet, men da hadde «kultureliten» ofte en mer vag og annerledes definisjon. Man diskuterte sågar hvorvidt det i det hele tatt eksisterte noe som kan kalles for en «kulturelite», eller ikke.