Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff.
I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst.
Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven.
Den 19. mars 2022 fremla pave Frans en ny forfatning eller konstitusjon for Den romerske kurien. Arbeidet med utformingen av dokumentet hadde pågått i ni år og var en skillelinje i pavens arbeid med å omstrukturere og fornye Kurien. Den nye forfatningen kalles Praedicate evangelium, og erstatter Pastor bonus, som ble fremlagt av pave Johannes Paul II den 28. juni 1988, og senere endret både av pave Benedikt XVI og av pave Frans. Etter den nye forfatningen utgikk blant annet de såkalte kongregasjonene og de pavelige rådene som forvaltningsorganer; i stedet ble det etablert såkalte dikaster.
Kurien bestod fra 1988 til 2022 av fem ulike hovedenheter:
De som ledet de forskjellige enhetene var oppnevnt av paven. Ved en paves død ble de automatisk avsatt fra sine stillinger, men fortsatte å fungere i dem inntil en ny pave var valgt. Denne ordningen var til for at pavene fritt skulle kunne sette sammen sin administrasjon ved sin tiltredelse. Normalt ville de fleste allikevel fortsette i sine stillinger, men det var ikke uvanlig med en del utskiftinger ved pavevalg.
Statssekretariatet ble grunnlagt i det 15. århundre som pavens kanselli. Dets hovedoppgave er å utføre regjeringsfunksjoner for Vatikanstaten. Det består av to avdelinger: Avdelingen for alminnelige anliggender, som arbeider med de indre anliggender, og Avdelingen for relasjoner med statene, som fungerer som utenriksdepartement. Vatikanet diplomatiske tjeneste er underlagt sistnevnte avdeling.
Lederen for sekretariatet er statssekretæren, som har tilnærmet samme posisjon som en regjeringssjef i andre land. Den nåværende statssekretæren er kardinal Tarcisio Bertone som overtok etter Angelo Sodano 15. september 2006.
Kongregasjonene er avdelinger som har ansvar for spesielle sider ved den kirkelige administrasjon. De kan sammenlignes med departementer i en vanlig statsforvaltning, men med den forskjell at de er opprettet for å ta seg av forskjellige sider ved det kirkelige styre og dermed får ganske andre virkeområder. Hvilke kongregasjoner som finnes har endret seg over tid, og de som finnes nå er:
Det er tre domstoler i kurien:
Det fantes frem til 2022 tolv pavelige råd:
Den økonomiske forvaltningen består av 5 avdelinger:
Enkelte styringsorganer stod formelt sett utenfor kurien, men er allikevel del av samme kirkens og Vatikanstatens øverste styringsorganer, og er svært nært knyttet til kurien både praktisk og personalmessig.
Bispesynoden består av lederne for de nasjonale bispekonferanser, kuriens kardinaler og enkelte andre personer som er utnevnt av paven. Synoden sammentrer hvert tredje år, eller oftere ved behov.