Lavvo

Tradisjonell lavvo, flyttbart sametelt, utstilt på friluftsmuseet i Jukkasjärvi

Lavvo (av nordsamisk lávvu, sørsamisk låavvo og lulesamisk lávvo) er et tradisjonelt samisk telt som samene har brukt i over 2 000 år av samene i Norge, Sverige, Finland og i Russland på Kolahalvøya.

Lávvu forveksles ofte med bealljegoahti som har et annet reisverk enn lavvoen. Mens lávvu tradisjonelt har vært brukt som gjetertelt, har bealljegoahti vært brukt som sommerboplass for hele familier.

Lavvo

Våpenet til Kautokeino kommune i Finnmark viser «i blått en gull lavvo». Det ble godkjent 1987.

Lavvoen er lett å flytte på, og er godt egnet til samenes tradisjonelle nomadeliv. Den er bred i bunnen og konisk med en røykåpning i toppen. Den består av flere stenger (raier) som er festet i toppen og spredt utover i en sirkel. Tre av stenger har en kløft i toppen, disse stengene er sammenføyet for å danne et stativ for resten av stengene. Duken besto tidligere av sammensydde reinskinn, og reindriftssamene byttet ofte til seg spesielle ulltepper, rádno, som sjøsamene vevde på oppstadtvever. Teppene var laget av hjemspunnet ull, og var både vann- og vindtette. I våre dager brukes duk av forskjellige stoffer. I midten fyrer man med et bål for å holde varmen. Røyken går ut i toppen av lavvoen. Lavvoen blir kjegleformet når den er oppslått. Lavvuen trenger ingen midtstolpe, barduner eller tau for å gi form eller stabilitet til strukturen.

Størrelsen på lavvoen bestemmes av antallet stenger som brukes til strukturen. Ildstedet i lavvoen er plassert i midten. Rundt ildstedet er gulvet dekket av et lag bjørkekvister. Oppå dette legges et dekke av reinskinn til å sitte og ligge på, som isolerer mot kulde fra bakken.

Lavvoen er veldig lik indianerenes tipi, men er litt lavere, og skal være mindre utsatt for vind.

Bealljegoahti

Bealljegoahti har et annet reisverk, og man kan lett skille lávvu fra bealljegoahti ved å se om stengene møtes og henger sammen i toppen av konstruksjonen. Hvis de ikke gjør det, må de ha et annet reisverk å stå mot, og det er en buekonstruksjon lagd av bjørketrær som naturlig har vokst i bue. Disse stengene er forbundet med horisontale stenger som de vertikale støtter seg mot. Bealljegoahtien er en mer komplisert konstruksjon enn lavvoen og trenger litt mer arbeid å sette opp.

Bilder

Lavvo

Bealljegoahti

Moderne lavvo

Lavvo ved Farris Naturskole i Larvik
Foto: 2010

I dag finnes lavvo i mange forskjellige varianter. Venor i Kautokeino startet i 1984 å videreutvikle de tradisjonelle lavvuene, og kom ut med modellene Ovnslavvo og Enstangslavvo, begge med stenger av aluminium i stedet for de tradisjonelle trestengene. Disse forandringene gjorde at lavvuen ble lettere å slå opp, og lettere å frakte med seg. Dette gjorde at lavvuen raskt gikk over fra å være et bosted kun for samene, til å bli et allemanseie hos friluftsfolk over hele landet.

De minste (enstangslavvoene) består av en teltstang i midten og veldig lett kunststoffduk. De største lavvoene har flere aluminiumsstenger og tykkere duk. De største lavvoene kan romme mer enn 100 personer. I dag er det også vanlig å bruke ovn til fyring inni lavvoen.

Se også

Eksterne lenker

Referanser

  1. ↑ Tveterås, Frode (2002). Sámi dáidda- ja kulturhistorjá. Nesbru: Vett & viten. s. 38. ISBN 8241202776.
  2. ↑ Tveterås, Frode (2002). Samisk kunst- og kulturhistorie. Nesbru: Vett & viten. s. 38. ISBN 8241202784.
  3. ↑ Sommerseth, Ingrid (2001). samiske kulturhistoria i Mauken-Blåtind. Varangerbotn: Sametinget, Miljø- og kulturvernavdelingen. s. 30.