| Leroy Anderson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. juni 1908 Cambridge | ||
| Død | 18. mai 1975 Woodbury | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, dirigent | ||
| Utdannet ved | Harvard University New England Conservatory of Music Harvard College Cambridge Rindge and Latin School | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Connecticut | ||
| Medlem av | Phi Beta Kappa | ||
| Utmerkelser | Stjerne på Hollywood Walk of Fame (1960) | ||
| Instrument | Piano | ||
| IMDB | IMDb · IMDb | ||
Leroy Anderson (1908–1975) var en amerikansk komponist. Hans komposisjoner er blitt beskrevet som lettere orkestral populærmusikk. Mange av stykkene ble først introdusert av Boston Pops Orchestra, under ledelse av Arthur Fiedler. Enkelte er fortsatt i bruk i skole- og ungdomsorkestre og tildels musikkorps. Leroy Andersons mest kjente komposisjon er trolig Sleigh Ride, tett fulgt av The Syncopated Clock.
Leroy Anderson ble født i Cambridge i Massachusetts av svenske foreldre. Hans far var fra Övarp utenfor Kristianstad. Hans mor var fra Stockholm. Moren var organist, og ga gutten pianotimer.
Han studerte musikk og skandinaviske språk ved Harvard University 1926 til 1930.
Han fortsatte som organist og orkestreringsarrangør ved universitetet etter Mastergrad i 1930, foruten å ha spillejobber diverse steder. Arrangørferdighetene ga også arbeide for Fiedler, som mente at han gjerne kunne komponere noe selv også. Andersons første komposisjon var Jazz Pizzicato(1938).
Han ble innrullert i hæren etter Pearl Harbor-angrepet i 1942, og begynte som skandinavisk oversetter stasjonert på Island. I 1945 var han blitt sjef for Skandinavia-seksjonen i Pentagons etterretningsavdeling. Samtidig komponerte han og fikk gitt ut noe musikk. The Syncopated Clock ble gitt ut i 1945. Blue Tango, som ble gitt ut i 1951, ble en slager som toppet hitlister i flere land, og ble den første rene instrumentalkomposisjon som solgte plater i mer enn én million eksemplarer. Mange av hans meloditemaer er brukt som kjenningsmelodier for radioprogrammer.
Stykkene hans ble oppfattet som ekte, glade og gjerne tilsatt lydeffekter som ble husket, slik som skrivemaskinens endestopp og vognretur (i Skrivemaskinen (The Typewriter)), sigaresketaktslag (i Den synkoperte klokken), sandpapirstryking i flere finheter, hestevrinsk, høneklukking og så videre. Stilen var en blanding av alt som rørte seg i amerikansk og tildels europeisk musikk på den tiden.
Han har også komponert en musical: Goldilocks (Gullhår og de tre bjørnene)(1958) og en konsert for klaver i C-dur (1953), som han selv ikke ville publisere, fordi han mente den ikke var god nok. Hans etterlatte har overprøvd denne beslutningen og besørget den utgitt.
Goldilocks
The Irish Suite (1947 & 1949)
Scottish Suite (1954)