To sider av Liber Eliensis, Trinity College, Cambridge MS O.2.1. Fra tidlig andre kvartal på 1100-tallet, skrevet på latin av munker ved klosteret Ely Abbey, Cambridgeshire, England.
Liber Eliensis, eller Book of Ely (engelsk, omtrentlig Ely-krønikene), er en engelskkrønike og historiebok fra 1100-tallet, skrevet på latin. Den består av tre bøker og ble skrevet på klosteret Ely Abbey på øya Ely i myrområdene i det østlige Cambridgeshire. Ely Abbey ble katedralen til et nyopprettet bispesete i 1109.
Liber Eliensis dekker perioden fra klosterets grunnleggelse i 673 til midten av 1100-tallet, og bygger på tidligere historiske verk. Det inneholder dokumenter og historier om helgeners liv. Verket er typisk for en type lokalhistorie produsert i løpet av siste del av 1100-tallet. Lignende bøker ble skrevet ved andre engelske klostre. Liber Eliensis, som er den lengste av de samtidige lokalhistoriene, inneholder beretningen om ødeleggelsene som kaoset forårsaket under kong Stefans regjeringstid. Det dokumenterer også bispegjerningene til Nigel, biskopen av Ely fra 1133 til 1169, og hans tvister med kong Stefan. Boken inneholder dessuten nedtegnelser om mirakler utført av klosterets skytshelgen, Æthelthryth, og om ulike gaver som var blitt gitt i gave til Ely kloster. Også omtalt er et kort dikt eller kvad som ble tilskrevet Englands danske konge Knut den mektige under hans kongelige besøk til Ely.
Verket bærer ikke noe forfatternavn, men etter tradisjonen ble det skrevet av enten munken Richard eller munken Thomas. Den ene av dem, Richard, har blitt identifisert som en tjenestemann i klosteret, men noen historikere mener at verken Richard eller Thomas var forfatteren, og opererer med tre skrivere (identifisert som Hånd A, B og C). Manuskriptet har vært kjent siden 1848 og oppbevart ved Trinity Collage på Universitetet i Cambridge, men eksisterer i to komplette manuskripter, supplert av delvise manuskripter. Den latinske teksten ble utgitt i 1962, og en engelsk oversettelse fulgte i 2005. Utdrag hadde dukket opp på trykk tidligere.
Liber Eliensis utgjør et viktig bidrag til den generelle kunnskapen om området og tiden den ble nedtegnet i, og mer spesifikt til kunnskapen om klosteret og bispesetet i Ely i middelalderen.
Bakgrunn og forfatterskap
Statuen av den hellige Æthelthryth i Elykatedralen, skytshelgen, grunnlegger og abbesse av Ely-klosteret, og er omtalt i krønikien.
Liber Eliensis ble skrevet i Ely-klostert, som ble Elykatedralen da den ble omgjort til et bispesete i 1109. Historikeren Elisabeth van Houts mener at den ble skrevet i to etapper: først under biskop Hervey le Breton, som hadde embetet fra 1109 til 1133; og fortsatte under biskop Geoffrey Ridel, som tjenestegjorde fra 1173 til 1189. For van Houts var den første etappen oversettelsen av et angelsaksisk verk til latin, bestilt av biskop Hervey. Resten av verket, hevder van Houts, ble komponert på 1170-tallet.
E.O. Blake, som redigerte den første trykte utgaven av latinske verket, konkluderer imidlertid med at Liber sannsynligvis ble satt sammen i tre deler, basert på innholdet. Den første boken i Liber ble påbegynt etter 1131, da en av kildene som ble brukt i Liber var blitt fullført. Den andre har et forord som beklager forsinkelsen i fullføringen, og kan ikke ha blitt påbegynt før 1154, ettersom den nedtegner hendelser fra dette året. Den tredje og siste boken ble fullført mellom 1169, da biskop Nigel døde, og hvis død er omtalt i boken, og 1174, da en ny biskop ble utnevnt. Siden det ikke er noen omtale av Nigels erstatning, hevder Blake at dette antyder at bok tre ble fullført før den nye biskopen tiltrådte.
Tradisjonelt ble verket tilskrevet enten Thomas eller Richard, to munker fra Ely som er nevnt i teksten. Historikeren Antonia Gransden er tilbøyelig til å tro at verket er av Richard, som vanligvis identifiseres med Richard som ble registrert som subprior og prior av Ely, og som innehadde sistnevnte embete fra 1177 til en tid mellom 1189 og 1194. Blake mener at Richard var forfatteren, men han anser at bevisene er ufullstendige. Janet Fairweather, en klassisist og en nylig oversetter av Liber, antyder at den kan ha blitt skrevet av noen andre enn de tradisjonelle kandidatene. Uansett hvem forfatteren er, oppgir Liber spesifikt at den ble skrevet etter befaling fra noen medlemmer av klostersamfunnet i Ely.
Liber er én av en rekke klosterhistorier skrevet i midten og slutten av 1100-tallet, da flere klostre i Nord- og Sør-England framstilte verk viet til å nedtegne historiene til sine religiøse hus og lokale områder. I sør omfatter disse Historia Ecclesie Abbendonensis fra Abingdon Abbey, Chronicon Abbatiae Rameseiensis fra Ramsey Abbey, Chronicon Angliae Petriburgense fra Peterborough Abbey, en historie om bispedømmet Bath og Wells, og Chronicon Monasterii de Bello fra Battle Abbey. De nordlige historiebøkene nedtegner grunnleggelseshistoriene til de forskjellige cistercienserklostrene i nord, sammen med annen informasjon knyttet til disse husene. De fra sør, deriblant Liber Eliensis, omhandler hovedsakelig de forskjellige kontroversene som involverer deres respektive religiøse hus. De nordlige historiebøkene er mindre opptatt av kontroverser, og er generelt mer opptatt av hagiografier.
Innhold
Trykk fra tidlig 1800-tall av Ely-katedralen, der Liber Eliensis ble produsert.
Verket er tradisjonelt delt inn i tre bøker. I tillegg til historien i bok I inneholder den første delen også en prolog og et forord. Den drøfter grunnleggelsen av klosteret Ely og bakgrunnen til grunnleggeren Æthelthryth. Den første boken omhandler også historien til klosterets og dets abbedisser fram til de danske invasjonene på 800-tallet. En beskrivelse av ødeleggelsen av klosteret av danskene og av styret til kong Edgar av England (regjerte 959–975) som avslutter boken. Den andre boken, bok II, begynner med restaureringen av klosteret under Edgars regjeringstid og under biskop Æthelwold. Beretninger om de påfølgende abbotene fram til den siste, Richard, er inkludert i bok II, samt en rekke charter og andre dokumenter. Den siste boken, bok III, inneholder informasjon om klosterets konvertering til et bispesete, og om de første biskopene; den avsluttes med en beskrivelse av Thomas Beckets martyrdød. I tillegg til den historiske fortellingen finnes en rekke dokumenter og charter knyttet til biskopene.
Verket skildrer også kaoset og ødeleggelsene forårsaket under kong Stefans regjeringstid. Krønikeskriveren oppgir at mislykket innhøsting og plyndring forårsaket en hungersnød. Verket beskriver området rundt klosteret i 32 til 48 kilometer som fylt med ubegravde lik, og at prisen på en bushel korn steg til 200 pence (bushel er en gammel målenhet for tørrvarer og tilsvarer en norsk fjerding, ei fjerdedels korntønne eller skjeppe). De lange beskrivelsene av Nigel av Elys tvister med kong Stefan fører til en diskusjon om slaget ved Lincoln 1114 og andre saker som ikke er direkte relatert til Ely. Liber gir en detaljert beretning om Nigels karriere, selv om krønikens forfatter generelt favoriserer Stefan framfor sin egen biskop. Kong Henrik IIs kroning som engelsk regnes som en utmerket begivenhet, og Liber roser den nye kongen.
En viktig del av verket var viet til miraklene og forherligelsen av Elys skytshelgen, den hellige Æthelthryth. Helt i begynnelsen av verket innlemmer et tidligere Vitae, eller hagiografi (helgenbiografi), av Æthelthryth, som ligner på helgenbiografiene til andre helgener som ble skrevet av Goscelin på 1000-tallet; Goscelin er kjent for å ha besøkt Ely. Verket kan ha bidratt til å øke antallet pilegrimer som besøkte Ely, samt gjort det mulig for munkene å bedre forklare historien om tidligere donasjoner til klosteret. Mange av gavene til klosterkirken er beskrevet, for eksempel alterduken donert av dronning Emma (død 1052), hustru til både kong Æthelred II (død 1016) og kong Knut (død 1035), med en kort fortelling om omstendighetene rundt gaven. Mirakelfortellingene uttrykker ofte at de som ønsket helbredelser eller mirakler som ligner på de i Liber, måtte komme til klosteret, hvor de kunne gi en donasjon. Historikeren Jennifer Paxton hevder at økt pilegrimsreise til klosteret var et av hovedmålene til dem som skrev Liber.
En annen bekymring i krøniken var klosterets ervervelser av jord, eiendom og landområder. Verket innlemmer tre eksisterende inventarer av klosterets eiendeler, og registrerer hver gave til klosteret, med informasjon om giverens og av og til detaljer om giverens liv. Denne detaljerte oversikten over klosterets ulike rettigheter og eiendeler var nyttig hvis disse eiendelene måtte forsvares mot konflikter utenfra eller innenfra. Liber ble brukt av munkene til å forsvare sine krav om å være de reelle arvingene til klosterets rettigheter og eiendom, snarere enn biskopene, etter at klosteret ble omgjort til et bispesete. Krøniken registrerer også eiendomsfordelingen mellom munkene og den nyutnevnte biskopen. Ifølge krønikeskriveren fant delingen sted under den første biskopens, Hervey le Bretons, bispedømme, og ble karakterisert som knapt tilstrekkelig for munkenes behov. Senere registrerer krøniken dokumenter fra biskopene som definerte skillet mellom munkene og bispedømmet. Krøniken beskriver også konflikten mellom klosteret og diverse biskoper av Lincoln, som hadde fortsatt inntil klosteret ble et bispesete i 1109.
Et tredje tema i verket er vektleggingen av viktigheten og antallet fornemme begravelser som fant sted på Ely. De ville ha økt andres ønske om å bli begravet der, noe som ville ha kommet samfunnet til gode gjennom donasjonene som ville ha strømmet inn fra de som ønsket å sikre deres begravelse. Liber legger vekt på begravelsene til Æthelstan, en biskop av Elmham (dagens Norwich), Ælfwine, en annen biskop av Elmham, og Wulfstan, en erkebiskop av York.
Noen av disse kildene kan opprinnelig ha vært muntlige verk. En rekke av historiene i de narrative delene av Liber ligner norrøne sagaer, deriblant fortellingen om kong Knut som besøker klosteret og selv dikter et kvad på angelsaksisk for de forsamlede munkene:
«Merie sungen ðe muneches binnen Ely ða Cnut ching reu ðer by. Roweþ cnites noer the lant and here we þes muneches sæng»
(Muntert sang munkene i Ely,
da Knut kongen rodde forbi.
Ro, menn, nærmere land,
og la oss høre munkenes sang.)
Innflytelse
Den middelalderske krønikeskriveren Matthew Paris, som her er vist i et manuskript fra 1200-tallet som skildrer dødsleiet hans, brukte blant annet Liber som kilde for sine verker.
Liber var kjent for krønikeskriveren Matthew Paris fra 1200-tallet, som brukte det sammen med Chronicon Abbatiae Rameseiensis fra Ramsey Abbey i sine egne historiske verk. En annen engelsk forfatter fra 1200-tallet, Roger av Wendover, var også oppmerksom på Liber.
Noe av informasjonen i Liber er viktig for historikere. Det er i Liber at den første påstanden om at Æthelwold oversatte Benediktinerregelen, Regula Sancti Benedicti (klosterregler fra benediktinerordenen) til angelsaksisk kommer fram. Liber er den lengste av de lokale historiene som ble produsert i England i løpet av 1100-tallet, og den inneholder en beskrivelse av det kongelige kanselliet, som kan være det eldste beviset for eksistensen av dette embetet i det angelsaksiske kongeriket. Liber beskriver hvordan kong Edgar (død 975) ga klosteret embetet som kansler (leder av kanselliet), men autentisiteten til denne passasjen er uklar. Eksistensen av et formelt kanslerembete i det angelsaksiske England før den normanniske erobringen er gjenstand for en del debatt blant historikere.
Historikeren Dorothy Whitelock sier om verket at det er «unikt blant klosterhistorier fra etter erobringen». Det ble skrevet for å støtte opp under Elys krav på juridisk frihet (liberty var i engelsk middelalder en særegen geografisk enhet), eller utøvelse av alle kongelige rettigheter innenfor herred. For å gjøre dette samlet Liber tidligere kilder som ble brukt til å hjelpe klosteret med å unnslippe episkopal kontroll, før klosteret ble et bispesete. Disse dokumentene kan ha blitt forfalsket eller innholdet kan ha blitt manipulert for å hjelpe klosterets sak. På grunn av samlingens tendensiøse natur brukes verket av historikere med stor forsiktighet. Til tross for Liber og dokumentene som er bevart der, er det fortsatt en verdifull kilde for historien om tidsperioden det dekker, så vel som klosterets og bispesetets interne historie. Historikeren Antonia Gransden karakteriserer Liber som «verdifull for generell historie», men kvalifiserer seg ved å si at «helheten mangler enhet og har feil og forvirrende gjentakelser».
Publikasjon
Liber Eliensis er utgitt av Royal Historical Society i Camden Third Series, redigert av E. O. Blake. Utgaven inneholder den latinske teksten sammen med noen angelsaksiske tekster, men ingen oversettelse. Janet Fairweather har framstilt en nylig engelsk oversettelse fra latin, utgitt i 2005 av Boydell & Brewer.
Tidligere hadde bare ulike deler av Liber blitt trykt, uten oversettelser. Deler av Liber ble redigert av D. J. Stewart og utgitt av Anglia Christiana Society i 1848. Andre utdrag ble publisert i diverse verk, deriblant deler av bok I som ble inkludert i bind 2 av Jean Mabillons ni-binds Acta Sanctorum, trykt mellom 1688 og 1701. Et annet sett med utdrag, hovedsakelig bestående av deler av bok II, ble samlet av Roger Gales far Thomas Gale, som en del av hans Historicae Britannicae Scriptores XV, utgitt i Oxford i 1691.
Utgaver
Blake, E. O., red. (1962). Liber Eliensis. Camden Third Series. London: Royal Historical Society. OCLC462668616.
Gneuss, Helmut (1972). «The Origin of Standard Old English and Æthelwold's school at Winchester». I Clemoes, Peter. Anglo-Saxon England 1. 1. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 63–93. OCLC 1716466. doi:10.1017/S0263675100000089.
Owen, Dorothy (1973). The Library and Muniments of Ely Cathedral. Ely, UK: Dean and Chapter of Ely. OCLC1086117.
Paxton, Jennifer. «Textual Communities in the English Fenlands: A Lay Audience for Monastic Chronicles?». I Gillingham, John. Anglo-Norman Studies XXVI: Proceedings of the Battle Conference 2003. Woodbridge, UK: Boydell Press. s.123–137. OCLC56067226. doi:10.1017/UPO9781846152054.009.
Rankin, Susan (2001). «Chancery, Royal». I Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald: The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Malden, MA: Blackwell Publishing. s. 94–95. ISBN 978-0-631-22492-1.
van Houts, Elisabeth (1999). «Hereward and Flanders». I Lapidge, Michael; Godden, Malcolm; Keynes, Simon. Anglo-Saxon England 28. 28. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s.201–223. ISBN0-521-65203-0. doi:10.1017/S0263675100002325.
van Houts, Elizabeth (2002). «Historical Writing». I Harper-Bill, Christopher; van Houts, Elizabeth. A Companion to the Anglo-Norman World. Woodbridge, UK: Boydell Press. s.103–121. ISBN978-1-84383-341-3.
Warren, W.L. (1987). The Governance of Norman and Angevin England 1086–1272. The Governance of England. London: Edward Arnold. ISBN0-7131-6378-X.
