Gabèsbukten er en bukt ved det afrikanske landet Tunisias østkyst i Middelhavet. Bukten er 100 km lang, med Kerkennaøyene i nordøst og øya Djerba i sørøst. Gabèsbukten har fått sitt navn etter den tunisiske byen Gabès. Den var historisk kjent også som Lille Syrtis (fra gammelgresk: Μικρὰ Σύρτις, Mikrá Sýrtis; latin: Syrtis Minor), i kontrast til Stor-Syrtis (Sidrabukten) i Libya.
Bukten strekker seg omtrent over kysten fra Sfax til Djerba. Innerst i bukten ligger byen Gabès (Ghannouche), hvor tidevannet har en stor variasjon på opptil 2,1 m ved springflo. Både Gabès og Sfax er viktige havner i bukten, som støtter tunfiskfiske og historisk også høsting av svamper, med Gabès som det økonomiske og administrative sentrum. Tunisisk fiskeri står for nesten 40% av landets fiskeproduksjon. Begge næringene står imidlertid overfor alvorlige utfordringer fra overfiske, ulovlig bunn-tråling og miljøforurensning.
Historie
Det latinske navnet Syrtis Minor ble brukt av Plinius den eldre, som siterer en tidligere beskrivelse hos Polybios, som brukte tilsvarende gammelgresk: ἡ μικρὰ Σύρτις (andre steder også Σύρτιρ ικμις Σύρτις ἡ μικροτέρα, ἡ μικροτέρα Σύρτις).
Et alternativt navn var Λωτοφαγῖτις σύρτις, Lōtophagîtis sýrtis, «Syrtis av lotus-spiserne», rapportert av Strabon. (jf. Syrtis Major)
Syrtis er omtalt i Det nye testamente i Bibelen hvor apostelen Paulus forteller om å bli sendt i lenker til Roma for å stilles for retten for keiser Nero. Mannskapet på skipet hans var bekymret for å bli drevet av en storm inn i Syrtis, og tok forholdsregler for å forhindre det, noe som til slutt resulterte i skipbrudd på øya Malta i Middelhavet.
Strabon omtaler Tacape (det moderne Gabès) som et viktig havneområde for Lille Syrtis.
Herodotos beskrev et voldelig ritual som fant sted i regionen:
«Under en festival dedikert til gudinnen Athene delte de unge kvinnene seg i to leirer og begynte deretter å kjempe mot hverandre med slag fra steiner og trekøller, og gjennomførte dermed, som de sier, en seremoni som ble innstiftet av deres forfedre til ære for den innfødte guddommen som vi kaller Athene. Noen av dem som dør av sårene kalles falske jomfruer.»
Et moderne motstykke til denne voldsfestivalen, som involverer to motstridende gjenger nær Shatt al-Jerid som årlig deltar i kamp med steiner og køller, ble beskrevet i Une fete de printemps au Jerid (1942) av Gabriel Payre.
↑For anvendelse se Deissmann, Adolf (1912): St. Paul: a study in social and religious history, Hodder and Stoughton, London, s. 268, fotnote 1, OCLC 1240027.
