Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1974) Stjerne på Hollywood Walk of Fame Volpi-pokalen for beste kvinnelige filmrolle
Lilli Palmer (født Lilli Marie Peiser; 1914–1986) var en tysk skuespiller og forfatter, de siste tiårene av livet også billedkunstner. Etter å ha startet karrieren i britiske filmer på 1930-tallet, gikk hun senere over til store Hollywood- produksjoner.
Hun ble nominert til en Golden Globe Award for sin opptreden i But Not for Me (1959). Andre filmer hun spilte i inkluderer komedien The Pleasure of His Company (1961), den spanske skrekkfilmen The House That Screamed (1969), og miniserien Peter the Great (1986), som ga henne nok en Golden Globe-nominasjon. For sin karriere innen europeiske filmer vant Palmer den italienske filmprisen Volpi Cup og Deutscher Filmpreis tre ganger.
Tidlig liv
Palmer ble født inn i en sekulær jødisk familie i Posen i Tyskland (i dag Poznań, Polen). Hun var datter av Alfred Peiser, en tysk jødisk kirurg, og Rose Lißmann (eller Lissmann), en tysk jødisk skuespillerinne. Hun hadde en eldre og en yngre søster.
Da Lilli var fire år gammel, flyttet familien til Berlin-Charlottenburg. Hun var juniormester i bordtennis som ung jente, men det var teater som var hennes mål.
Hun spilte I flere forestillinger I friluftsskolen I Berlin-Grünewald og tok kunstnernavnet Palmer etter en av morens venner og kolleger, en engelsk skuespillerinne hun beundret.
Karriere
«Jeg var aldri I tvil om at jeg ville bli skuespiller» skrev Lilli Palmer I sin selvbiografi Change Lobsters – and Dance. Hennes far hadde ønsket at hun skulle studere medisin, men Palmer fulgte i sin mors fotspor og ble skuespiller. I tillegg til å bli en anerkjent skuespiller som spilte i mange teaterstykker, filmer og TV-program, ble hun også kunstmaler og forfatter av både fiksjon og sakprosa.
Etter eksamen fra teaterskolen fikk Palmer kontrakt med det velrenommerte Darmstadt statsteater. Da Hitler kom til makten i 1933 fikk hun alvorlige påminnelser om sin jødiske bakgrunn. Toårskontrakten hun nylig hadde fått med Frankfurt teater ble kansellert, og hun unnslapp såvidt arrestasjon av lokale nazimyndigheter under en forestilling i Darmstadt. Etter en rystende åpningsscene foran rader med uniformerte SA-menn, ble hun spart i siste øyeblikk, da det ble kjent at faren hennes hadde gjort seg fortjent til Jernkorset under første verdenskrig. Han var på denne tiden sjefskirurg ved Berlins største jødiske sykehus.
Flukt fra Nazi-Tyskland til Frankrike –og England
Lilli Palmer flyktet fra Nazi-Tyskland til Frankrike sammen med sin søster Irene etter at teaterkontraktene hennes ble opphevet og hun ble stemplet som «ikke-arisk». I Paris ble søstrene hindret av språklige, kulturelle og byråkratiske barrierer, men de klarte seg såvidt, med opptredener på Moulin Rouge og nattklubber.
Mens hun opptrådte i kabareter, tiltrakk Lilli seg oppmerksomheten til britiske talentspeidere. Dette førte til at hun fikk prøvefilme i London, og en første filmrolle i Crime Unlimited (1935). Like etter ble hun tilbudt en kontrakt med Gaumont Film Company. Etter diverse problemer, fikk hun permanent arbeidstillatelse i England, og spilte i en rekke britiske filmer det neste tiåret.
I London møtte Palmer en av sine viktigste læremestre, Elsa Schreiber. Hun ble av mange ansett som en middelmådig skuespiller, men en fabelaktig pedagog. Schreiber lærte henne de fine nyansene i karakter- og manusarbeid – en metode som senere brakte Palmer i konflikt med enkelte regissører – og Schreiber hjalp henne med rollene hennes i mange år fremover.
Lilli Palmer giftet seg med den britiske skuespilleren Rex Harrison 25. januar 1943. De fikk én sønn, Carey, født i 1944.
Suksess i flere land
Lilli Palmer med Rex Harrison i bakgrunnen (1950)
I 1945 reiste den lille familien til Hollywood. Der signerte Palmer kontrakt med Warner Brothers og spilte i flere filmer, blant annet Cloak and Dagger (1946) og Body and Soul (1947). Hun ble berømt og fikk en egen stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1948 flyttet familien til New York, og Palmer gikk over fra filmroller til å spille teater.
Hun opptrådte i flere teaterstykker og var programleder for sin egen TV-serie i 1951. Harrison og Palmer spilte sammen i det populære Broadway- stykket Bell, Book and Candle tidlig på 1950-tallet. De spilte også i det britiske melodramaet The Long Dark Hall fra 1951, og senere i filmversjonen av The Four Poster (1952), som var basert på det prisbelønte Broadway-stykket med samme navn, skrevet av Jan de Hartog. Palmer mottok prisen Volpi Cup for beste kvinnelige skuespiller i 1953 for The Four Poster.
Palmer returnerte til Tyskland i 1953. Der spilte hun i en rekke filmer og TV-produksjoner. Hun fortsatte også å spille både hovedroller og biroller i USA. I 1957 mottok hun Deutscher Filmpreis for beste kvinnelige skuespillerinne for sin skildring av Anna Anderson i The Story of Anastasia i Storbritannia.
I 1958 spilte hun rollen som en lærer overfor Romy Schneider i Mädchen in Uniform ( Jenter i uniform ), nyinnspillingen av filmen med samme tittel fra 1931.
Hun spilte hovedrollen sammen med William Holden i The Counterfeit Traitor (1962), en spionthriller basert på fakta, og sammen med Robert Taylor i en annen sann historie fra andre verdenskrig, DisneysMiracle of the White Stallions (1963). På TV spilte hun i 1974 hovedrollen som Manouche Roget i den seksdelte TV-dramaserien The Zoo Gang, om en gruppe tidligere undergrunnsfrihetskjempere fra andre verdenskrig, med Brian Keith, Sir John Mills og Barry Morse.
Maler, forfatter, TV-personlighet
Palmer ønsket å bli husket som en person som hadde levd et interessant liv. De ulike aktivitetene hun var innom de siste tiårene av sitt liv, økte sjansen for dette. Hun hadde tidligere hatt maling som hobby, og nå gikk hun mer alvorlig inn for dette. Hun fikk blant annet råd og oppmuntring fra den kjente maleren Oskar Kokoschka. I 1965 ble 25 av maleriene hennes utstilt i Tooth Gallery I London, og de fleste maleriene ble solgt på stedet.
Fra 1970-tallet og utover skrev hun også bøker, blant annet en best-selgende selvbiografi: Change Lobsters—and Dance (1975). Hun skrev også fire romaner og en samling noveller.
Lilli Palmer intervjuer forbundskansler Helmut Schmidt, 1. april 1982
I tillegg til disse to, for henne, nye mediene, begynte hun å arbeide i TV. I 1972 spilte hun i en tysk komedie «Eine Frau bleibt eine Frau» (En kvinne forblir en kvinne), og fikk en Goldene Kamera-pris for sin rolletolkning. Hun hadde selv skrevet mye av showets tekst, med sin bestefars navn som psevdonym, Herrmann Lissmann.
Palmer ble snart en kjent TV-personlighet. I 1979 var hun vert for et talkshow sammen med Dick Cavett. På 80-tallet var hun blitt en respektert kulturpersonlighet. Hun var ikke lenger bare skuespiller, men en bestselgende forfatter og en skarp samfunnsdebattant. i 1982 markerte hun seg også som intervjuer, da hun gjennomførte en mye omtalt samtale med forbundskansler Helmut Schmidt for tysk fjernsyn.
Personlig liv
Lilli Palmer og ektemann nr. 2, Carlos Thompson (ca. 1950)
I 1957 ble Palmer og Harrison skilt, etter 14 års ekteskap. Året etter giftet hun seg med den argentinske skuespilleren Carlos Thompson. De var gift til hun døde i Los Angeles av magekreft i 1986, i en alder av 71 år.
.jpg)
