Litsea

Litsea
Litsea glutinosa
Nomenklatur
Litsea
Lam.
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppemagnolider
Ordenlaurbærordenen
Familielaurbærfamilien
Økologi
Antall arter ca. 200
Utbredelse Asia, Amerika, Australia, New Zealand
Inndelt i

Litsea er ei planteslekt i laurbærfamilien.

Artene er eviggrønne eller løvfellende trær og busker. Bladene sitter spredt, eller mer sjeldent motsatt eller kransstilt, og er fjærnervede. Plantene er særbu med hann- og hunnblomster på ulike planter. Blomsterstanden er en skjerm eller en skjermlignende kvast eller topp. Tepalene er gule, grønne eller hvite. Hannblomstene har som regel 9 eller 12 fertile pollenbærere som sitter i 3 kranser. Pollenbærerne har fire pollensekker. Hunnblomstene har like mange sterile pollenbærere (staminodier) som hannblomsten har fertile, og blomsten er undersittende. Frukten er en steinfrukt.

De omtrent 200 artene i slekta er hovedsakelig utbredt i tropisk og subtropisk Asia, men det er også noen arter i Australia og i Amerika fra USA sørover til subtropiske deler av Sør-Amerika. På New Zealand finnes det én art. Fylogenetiske studier basert på molekylærgenetikk viser at Litsea er en polyfyletisk gruppe.

Litsea har tidligere hatt en større utbredelse. Fossiler er funnet i londonleire fra tidlig eocen i Storbritannia. I Italia og Georgia fantes slekta fram til midten av pliocen for 3,6 millioner år siden.

Referanser

  1. 1 2 «Litsea». Flora of North America. Besøkt 11. oktober 2019.
  2. 1 2 «Litsea». Flora of China. Besøkt 11. oktober 2019.
  3. ↑ Jie Li m.fl. (2008). «Phylogenetic relationships of the Litsea complex and core Laureae (Lauraceae) using ITS and ETS sequences and morphology» (PDF). Annals of the Missouri Botanical Garden. 95 (4): 580–599. ISSN 2162-4372. doi:10.3417/2006125.9504.
  4. ↑ Paulina Kondraskov m.fl. (2015). «Biogeography of Mediterranean hotspot biodiversity: re-evaluating the 'Tertiary relict' hypothesis of Macaronesian laurel forests». PLoS ONE. 10 (7): e0132091. ISSN 1932-6203. PMC 4501571 Åpent tilgjengelig. PMID 26173113. doi:10.1371/journal.pone.0132091.
  5. ↑ E. Martinetto (2001). «The role of central Italy as a centre of refuge for thermophilous plants in the late Cenozoic». Acta Palaeobotanica. 41 (2): 299–319. ISSN 0001-6594.
  6. ↑ I. Shatilova m.fl. (2011). The history of the flora and vegetation of Georgia (South Caucasus) (PDF). Tbilisi: Georgian National Museum: Institute of Paleobiology. ISBN 978-9941-9105-3-1.
  7. ↑ E. Martinetto m.fl. (2017). «Late persistence and deterministic extinction of “humid thermophilous plant taxa of East Asian affinity” (HUTEA) in southern Europe» (PDF). Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 467: 211–231. ISSN 0031-0182. doi:10.1016/j.palaeo.2015.08.015.

Eksterne lenker