| Lo-fi |
|---|
Lo-fi, er en forkortelse for Low Fidelity, er en musikksjanger og produksjonsstil preget av en upolert, ujålete lydkvalitet, der bevisste «feil» som knitring fra vinyl, støy og analog varme skaper en avslappende og nostalgisk atmosfære.
Målet er å låte autentisk, ikke overprodusert. Mange lo-fi artister benytter billige kassettspillere for å spille inn musikken.
Lo-fi betegner en musikk- eller produksjonskvalitet der elementer som vanligvis anses som ufullkommen i en innspilling eller fremføring, er et bevisst stilistisk valg. Standardene for lydkvalitet og musikkproduksjon har endret seg gjennom tiårene, noe som betyr at enkelte eldre eksempler på lo-fi kanskje ikke ble oppfattet som slike da de først ble utgitt. Lo-fi begynte å bli anerkjent som en egen stil innen populærmusikk på 1990-tallet, da det også ble omtalt som «DIY-musikk» (fra engelsk «do it yourself» – «gjør det selv»). Enkelte underkategorier av lo-fi-musikk har blitt populære på grunn av sine nostalgiske eller avslappende kvaliteter, som nettopp stammer fra de ufullkommenhetene som definerer sjangeren.
Tradisjonelt har lo-fi vært kjennetegnet ved innslag som i de fleste profesjonelle sammenhenger ville blitt ansett som uønskede, for eksempel feilspilte toner, bakgrunnsstøy eller tekniske mangler ved selve lydopptaket som sus fra lydbånd, osv. Blant pionerene, de innflytelsesrike eller på annen måte betydningsfulle artistene og bandene finner vi The Beach Boys, med albumene Smiley Smile og Wild Honey, R. Stevie Moore som ofte blir omtalt som gudfaren for hjemmeinnspillinger, Paul McCartney med albumet McCartney, Todd Rundgren, Sly and the Family Stone med There's a Riot Goin' On, Lee «Scratch» Perry, Peter Ivers, Jandek, Daniel Johnston, Neutral Milk Hotel, Guided by Voices, Sebadoh, Beck, Pavement og Ariel Pink.
Selv om begrepet «lo-fi» har eksistert i det kulturelle vokabularet omtrent like lenge som «high fidelity», krediteres ofte radioprogramlederen William Berger fra WFMU for å ha gjort begrepet kjent i 1986. Siden 1980-tallet har «lo-fi» i ulike sammenhenger blitt knyttet til kassettkultur, punkens DIY-etikk, primitivisme, outsider-musikk, autentisitet, stereotypier knyttet til slacker-kulturen og Generasjon X, samt kulturell nostalgi. Før i tiden måtte man ha råd til dyre profesjonelle studioer for å gi ut musikk. Da moderne, digitale musikkprogramvarer (DAWs) som GarageBand, FL Studio og Logic dukket opp, ble det mulig for hvem som helst å lage musikk av høy kvalitet rett fra gutterommet eller jenterommet. På slutten av 2000-tallet dannet lo-fi-estetikken grunnlaget for musikksjangrene chillwave og hypnagogic pop. I 2010-årene oppstod den chillout-inspirerte stilen «lo-fi hip-hop», som oppnådde stor utbredelse på YouTube.
I senere tid er også begrepet lo-fi blitt brukt om rolige, instrumentale hiphop-beats med jazzakkorder og vinylknitring brukt som bakgrunnsmusikk. Det er elektronisk/sample-basert og har ingenting med den opprinnelige lo-fi innen indierock eller rock å gjøre.