Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Losbåt er en båt som tar losen ut til ankommende skip og som tar ham til lands fra avgående skip.

Utdypende artikkel: Losskøyte
Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i ca. 200 år – fra 1720 til 1899. Førstemann på seilskutas dekk fikk jobben – og betalingen, så det var viktig at losbåten var en rask seiler. Losene hadde plikt til å lose ethvert skip som hadde heist losflagg – dag som natt, sommer som vinter, så losen måtte ut i all slags vær for å gjøre jobben sin, så det var viktig at losbåten hadde gode sjøegenskaper.
De tidlige losbåtene var åpne båter med spriseil. Ut over 1800-tallet fikk de dekk og ble skøyter. Først i 1883 ble de kantrefrie med mer ballast, mange med jernkjøl, og de ble kravellbygget og sikre. De var bemannet av 2 mann; losen og en losgutt. Når losen var vel om bord i seilskuta, måtte losgutten ta båten til havn alene.

Først i 1958 overtok Staten som eier av alle norske losbåter.
Fra 1970-tallet ble det vanlig å bygge hurtiggående losbåter og størrelsen ble da under 50 fot.
I 1999 var det 29 losbåter i Norge. Det er mange grunner til reduksjonen i antallet. Én er at Kystverket kjøper losbåttjenester av Redningsselskapet, blant annet i Stavern, Arendal, Farsund, Trondheim, Bodø og Andenes.
Tidlig på 1990-tallet ble det gjort forsøk med loshelikopter i et samarbeid mellom losene på Fedje og Kystverket. Dette er i første rekke rettet mot skip over 30 000 tonn med farlig last (olje,gass m.m) og offshore-relaterte fartøy. Fra 2002 ble dette en fast ordning for fartøy som skal inn- og ut av olje terminalene ved Sture og Mongstad eller gassterminalen ved Kårstø.

