| Louis Bonaparte | |||
|---|---|---|---|
| Født | Luigi Buonaparte 2. sep. 1778 Ajaccio (Kongeriket Frankrike) | ||
| Død | 25. juli 1846 Livorno (Storhertugdømmet Toscana) | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, offiser, militært personell, skribent, historiker, konge, generalguvernør | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Hortense de Beauharnais (1802–) | ||
| Far | Carlo Buonaparte | ||
| Mor | Letizia Ramolino | ||
| Søsken | |||
| Barn | Napoleon III av Frankrike Napoléon Louis Bonaparte Napoléon Louis Charles Bonaparte | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Louis Napoléons grav Saint-Leu-la-Forêt | ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Ridder av Det gyldne skinns orden Navn inngravert på Triumfbuen i Paris Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Jernkroneordenen De to siciliers kongelige orden Det gyldne skinns orden Den sorte ørns orden Ridder av Elefantordenen (1808) Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Order of the Union | ||
| Våpenskjold | |||
Louis Bonaparte (1778–1846) var bror av Napoléon Bonaparte. Fra 1806 til 1810 var han som Lodewijk Napoléon konge av Holland, som var blitt dannet av hans bror keiseren.
Familien var av gammel italiensk adelsslekt, og han ble døpt Luigi. Louis' fra var Carlo Buonaparte, og hans mor het Laetitia og hans søsken var: Joseph, Napoléon, Lucien, Elisa, Pauline, Caroline og Jerome.
Louis fulgte med sin bror 1796–1797 på hans felttog i Italia og 1798–1799 i Egypt.
I 1802 tvang Napoléon ham til å gifte seg med hans stedatter, Hortense de Beauharnais. Ekteskapet ble ulykkelig. Louis, som beskrives som fet, plattfot og inbillelsessyk, hadde ingen som helst følelser for sin hustru, men foretrakk skuespillerinner ved Comédie Française. Etter bryllupet steg imidlertid Louis i gradene; Louis ble i 1804 utnevnt til general og ble i 1805 guvernør over Paris.
Konge av Holland: Den 24. mai 1806 ble han mot sin vilje konge i det for ham opprettede Kongeriket Holland, en oppgave som Louis kjente seg langt fra moden for. Men i løpet av sin korte regjeringstid bestrebet Louis seg på å bli likt og akseptert blant hollenderne. Han reformerte det hollandske rettsvesen og gav landet en ny forfatning. Han nedla grunnstenen til Rijksmuseum og forbedret forsorgen for fattige.[trenger referanse]
Louis satte seg opp mot Napoléon på det vis at han forsøkte å føre en selvstendig handelspolitikk, noe som gagnet Holland finansielt, men hans politikk saboterte kontinentalsystemet. Napoléon sendte da tropper til Holland, Louis abdiserte den 1. juli 1810 og landet ble inkorporert i Frankrike.
Louis levde siden under navnet greven av Saint-Leu i Graz, der han tilbragte tiden med å skrive melankolisk poesi. I 1814 vendte han tilbake til Paris, men var fra 1815 bosatt i Italia. Gjennom de hundre dagene ble Louis værende i Italia, og han protesterte offentlig da broren Napoléon vendte tilbake fra Elba. Men allikevel ble han nevnt i Napoléons testamente, noe som tyder på tilgivelse.
I Italia viet han seg til litterær virksomhet, som ikke betraktes som så enestående, men hans historiske arbeider har en viss verdi. Blant hans skrifter er Marie ou les peines de l'amour (roman 3 bind, 1800) og Documents historiques et réflexions sur le gouvernement de la Hollande (3 bind, 1820).
På sine eldre dager var han svært bevegelseshemmet og satt i rullestol, og ble med tiden svært religiøs. Louis døde i 1846, 67 år gammel.
Det var bare en av sønnene hans som vokste opp, Louis Napoléon. Etter to års mislykkete kuppforsøk klarte Louis Napoléon å bli Frankrikes president i 1848, og å utrope seg til keiser i 1852 under navnet Napoléon III.