Bakgrunn
Prosepero Taparelli d'Azeglio ble født i Torino 24. november 1793. Han var sønn av Cesare som var markgreve av Azegilo og Piemonte, og en stund var ambassadør for Sardinia til Vatikanet. Han utdannet seg ved katolske skoler og begynte så vidt på krigsskolen St-Cyr i Paris før han innså at han ikke var noen soldat. Som ung var han opptatt av mekanikk, maling og musikk og fant opp et instrument kalt violicembolo. I 1814 gjenopprettet pave Pius VII jesuittordenen, og 12. november 1814 ble han med i ordenen som kaller seg selv Societas Iesu, eller "Jesu selskap". Til ære for St. Aloysius Gonzaga,som på italiensk kalles Luigi Gonzaga, tok Prospero navnet "Luigi". Tapraelli kalles derfor både Aloisius, Aloysius og Luigi.
I 1820 ble Luigi Taparelli prest, i 1822 ble han ansvarlig for opplæringen av nye munker (novitiate) i Novara og i 1824 ble han rektor for Collegio Roman" som i dag er del av Gregoriana. I 1833 reiste han til Palermo hvor han underviste i filosofi i 15år.
Taparelli døde i Roma i september 1862.
Tenkning
Taparelli ønsket å beholde pavens autoritet, men innså at kirkens intellektuelle rykte i samtiden var til hinder for en effektiv påvirkning. Han studerte Thomas Aquinas og utgav tidsskriftet Civiltà Cattolica sammen med en tidligere student, Gioacchino Pecci, som senere ble Pave Leo XIII. Målet til Taparelli var å skape en katolsk motvekt til markedsliberalistiske teorier presentert av John Locke og Adam Smith, noe han omtaler i sitt verk Saggio teoretico di diritto naturale appogiato sul fatto. (Et teoretisk essay om naturrett fra et historisk standpunkt.)
Taparelli mente at Locke tok feil i at autoritet kommer ut fra en samfunnskontrakt, men at retten til å styre kommer naturlig gjennom mer kunnskap, mot og rikdom. Den som skaper orden bør få bestemme, og noen mennesker har bedre forutsetninger for dette. Mennesker har ulike personligheter.
Historien viser, i følge Taparelli, at en samfunnskontrakt er helt hypotetisk og kritiserer at mennesket er fritt fra naturen, men reelt er i lenker; er fra naturen hersker, men er reelt hersket over; at mennesker lager samfunnet, men er i praksis et produkt av det; at mennesket diskuterer styresett, men er i praksis ingen del av det; at man inngår en samfunnskontrakt, men har aldri forhandlet; inngikk en kontrakt for å sikre sine rettigheter, men gav dem i praksis opp; at alle stater er en republikk, mens i praksis er mange monarkier; at alle mennesker er like, men over alt er det er hierarki av klasser.
Taparelli kritiserte Napoléon Bonaparte og hans sentral-styre, og hevdet a "å styre samfunnslivet ved å kontrollere hver del fra en sentral regjering er som å forene kroppen ved å ta bort de unike kreftene og vevet hver person har, som om sjelen kunne styre enhver del til hvilken som helst funksjon." Bare ved å la folk være seg selv og å gjøre de oppgavene de var gode til, uten innblanding, vil alle bidra til et felles beste.
Gud har lagt inn i menneskene en tendens til å søke mot det aller beste, i følge Taparelli. For å nå dette må alle samarbeide, og det er derfor Guds vilje at man lever sammen i ordnede samfunn. Et samfunn kal ikke eksistere uten noen form for styring som skaper harmoni, så det er Guds vilje at autoritet vokser frem naturlig fra de som er mer kompetente, mer intelligente, rikere eller har flere lederevner enn andre.
Sosial rettferdighet
Taparelli bruker den franske revolusjonen, og den brutale behandlingen av aristokratiet, som et bakteppe for sin idé om sosial rettferdighet. Sosial rettferdighet er rettferdighet mellom mennesker. Han mener at vi må akseptere ulikhet, men at dersom vi legger bort de naturlige forskjellene og ser abstrakt på menneskelighet er alle skapt med lik verdi, og å behandle mennesker likt er i henhold til skaperens vilje. I virkeligheten er ingen mennesker abstrakte, men er naturlig ulike på individnivå samtidig som de er like på arts-nivå. En sønn vil alltid ha en far som er årsaken til at han eksisterer, og det er, i følge Taparelli, rettferdig at sønnen står i takknemlighetsgjeld overfor sin far. Individuelle forskjeller er ikke i kontrast til likhet på arts-nivå, men er et resultat av det.
Dersom en person får rikdom fra en annen som han ikke egentlig har rett på må han tilbakebetale for å skape rettferdighet. Rettferdighet mellom likemenn består dermed i en økonomisk balanse. Dersom de samme to ønsker seg et embete vil det være meningsløst å dele vervet, men det bør gå til den mest kompetente, og alle bør være fornøyde med å bidra til et felles mål.
Taparellis sosiale rettferdighet er å en bruke tradisjonell forståelse av rettferdighet, men å bruke den på lovgivingen i samfunnet. Den gjelder ikke for oppgaver som er uavhengig av menneskelige handlinger, den forsvarer ulikhet og den er konservativ.
Økonomi og subsidiaritet
Taparelli så på markedsøkonomi som et produkt av reformasjonen og som isolert individualisme. Konkurranse fører til en alles kamp mot alle, og siden statens rikdom er avhengig av innbyggernes rikdom må staten delta i private foretak slik at den sikrer at alle arbeider mot et felles beste. Som kontrast mente han at en katolsk økonomi ikke kunne konkurrere på pris, men at alle lønninger burde være tilstrekkelig til å dekke, ikke bare individets, men en hel familiens behov. Det arbeidet som bringer mest ære og ærlighet bør verdsettes høyest, og i en ekte katolsk økonomi bør de som styrer gjøre det for egen regning som en tjeneste for landet de elsker, og ikke belaste den felles pengepungen. En slik katolsk økonomi er blitt kalt en rettferdig markedsøkonomi, da fordi den ikke begrenser innbyggernes muligheter, men idealer om rettferdighet og omsorg for andre sikrer rammene for økonomien.
"Alle mennesker har lik rett til å gjøre der som er best for sitt eget beste, og ingen kan forhindre eller utfordre andres rett uten å synde mot rettferdigheten som denne retten springer ut fra."
Taparelli skiller mellom det store samfunnet, som er staten og de små samfunn, som er familier, organisasjoner eller lokale myndigheter. Det er de små samfunnene som er grunnmuren i samfunnslivet, ikke staten. Staten må bygges nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned, og de store samfunnene må skape enhet uten at det går ut over de små samfunnene. Denne katolske doktrinen ble utgangspunktet for subsidiaritetsprinsippet, at lokale problemer løses lokalt mens nasjonale problemer løses av regjeringen. Taparelli kalte prinsippet en “hypotaktisk rett” (dritto ipotattico), mens Pave Pius XI i Quadragesimo Anno skrev om dette som subsidiaritet.
