Lydbilde er det samlede sanseinntrykk av lydene fra én eller flere lydkilder. Det påvirkes av lydstyrke og variasjoner i den, dominerende frekvenser (tonehøyder), klangfarge i de dominerende lydene, etterklang, hvor lyden kommer fra, avstand til lydkilden(e) osv. F.eks. endres tordenens lydbilde når et tordenvær nærmer seg: Lydene blir sterkere, men lydbildet blir også rikere med voksende innslag av mellomhøye eller høye frekvenser fordi lavfrekvente (dype) lyder har lengre rekkevidde enn høyfrekvente, i tillegg til at lydene kan påvirkes av ekko fra fjell, åser, høye bygninger osv. Noe lignende gjelder for et diskotek med øredøvende lyd, en motorvei, og alle slags eksplosjoner: De har temmelig forskjellige lydbilder, men på langt hold domineres lydbildet uansett av dype lyder (basstoner).
En musikksjanger har ofte et karakteristisk lydbilde, selv om lydbildet kan variere en del blant forskjellige artister innen samme sjanger. Særlig de mer konservative tilhengerne av vedkommende sjanger reagerer gjerne negativt på endringer av dette lydbildet, f.eks. ved å innføre trommer eller elektriske instrumenter i bluegrass.
Den samme musikken kan også gi vidt forskjellige lydbilder om den oppleves på en konsert (og det er stor forskjell på konsertlokaler), et stereoanlegg eller gjennom hodetelefoner. En platespiller og en CD-spiller gjengir lyden forskjellig, og stadig flere foretrekker «vinyl» fremfor CD-er og MP3-filer. Likedan gir vår egen stemme et annet og vanligvis dypere lydbilde når lyden forplanter seg gjennom vårt eget hode (fra stemmebåndene til ørene) enn hvis vi hører på et båndopptak av oss selv.
Selv små endringer i lydbildet oppfattes (til dels ubevisst) i noen tilfeller som faresignal, eller registreres som nyttig informasjon. Eksempler:
Lydbildet har (i tillegg til lydnivået) mye å si for hvorvidt en lyd oppfattes som støy, og om den si få fall kan være helseskadelig. Mange nyter lydbildet på en konsert med et lydnivå på 100 dBA, mens de aller fleste – kanskje alle – oppfatter 100 dBA fra en vinkelsliper som svært plagsom støy. En ren tone kan virke mer sjenerende enn et mer blandet lydbilde ved samme støynivå. I et rom med sterk etterklang («dårlig akustikk») vil en støykilde virke betydelig mer sjenerende enn i et rom med lydabsorberende materialer i veggene, selv om en støymåler kanskje viser at forskjellen er liten.
I noen grad tar lover og forskrifter om støy hensyn til lydbildets karakter, også i tilfeller hvor støytoppene ikke er hørselsskadelige. Således fastsetter Miljøverndepartementets retningslinje for støy i arealplanlegging (T-1442) lavere grenser for gjennomsnittsstøy fra f.eks. industri, havner og terminaler med impulsstøy enn for tilsvarende uten impulsstøy, henholdsvis 50 og 55 dBA.