Magnifica humanitas

Innledning

Paven viser til Rerum novarum av Leo XIII som grunnla den katolske kirkes sosiale doktrine, og skriver at vi ikke bare kan "repetere hans innsiktsfulle lære" men må tolke den på nytt i møte med ny teknologi. Paven påpeker at teknologisk makt er uregulert, og at det staten gjorde tidligere nå gir de som har ressurser kapasiteter til å endre som overgår mange regjeringer. Paven spør retorisk, hvor går vi, hvilke mål vil vi oppnå og hvilken retning vil vi velge som mennesker og som felleskap? Paven peker på fortellingen om Babels tårn, der målet var selvrealisering, som gikk galt og på Bibelens Nehemja som gjenreiste Jerusalem som et felles prosjekt med Gud og felleskap i sentrum.

Kapittel 1. En dynamisk tilnærming i samsvar med evangeliet

Sannhet er en gave som skal deles, ikke monopoliseres og eid, heller ikke av kirken. Sannhetfrukter ikke mangfold, men veileder det. Sannhet løser ikke konflikter, men endrer dem og samler det historien ofte knuser. Sannhet kan illustreres som et polyhedron der evangeliet reflekteres i forskjellige vinkler.

Paven peker på tidligere pavers tenking og fremhever tre "innsikter": At rettferdighet ikke bare handler om individuell atferd, men også om institusjonelle og økonomiske strukturer. Viktigheten av subsidiaritet for å styrke felleskapet og unngå sentralisering av makt, og sammenhengen mellom arbeid og muligheten til å leve verdige liv.

Gjennom historien har nye paver tolket kirkens sosiallære på nye måter, som resulterer i en harmonisk, men ikke alltid lineær utvikling.

Kapittel 2. Grunnlaget og prinsippene i kirkens sosiallære

Kirkens sosiallære er en levende realitet i dialog med historien, kulturen og vitenskapen. God mennesker må gjenoppdage plikten det er å spre Guds kjærlighet. Samtidig må akademiske institusjoner se på hvordan de kan opplyse og rettlede samfunnet så det blir mer rettferdig og broderlig.

Verdighet kan forstås som moralsk verdighet, sosial verdighet og levevilkår, eller en oppfatning av egenverdi. Alle har en iboende verdighet, skriver paven, i kraft av å eksistere, og ingenting kan fjerne denne. Det er ikke nok å si at menn og kvinner har samme verdighet, det må reflekteres i bestemmelser, som i lover, rett til arbeid, utdanning og sosiale og politiske muligheter. Så lenge det ikke skjer kan en ikke si at samfunnet gir kvinner samme verdighet som menn.

Det er statens ansvar å harmonisere forskjellige interesser med kravene til rettferdighet. Hvis politikere forlater de langsiktige perspektivene til fordel for kortsiktige mål eller polarisering, taper tilliten til vårt felles beste og sosial ulikhet vokser.

Paven fremhever prinsippet om subsidiaritet og solidaritet. Hvis hver enkelt tar eierskap til eget liv og bidrar til felleskapet må sosiale institusjoner respektere og støtte dette ansvaret. Rollene til individer, familier, lokale myndigheter eller organisasjoner må ikke overstyres av sentrale myndigheter. Samtidig må sentrale myndigheter sikre muligheter og beskytte disse gruppene slik at alle bidrar til et felles gode. Solidaritet uttrykkes når en tar del i felleskapet ved å holde seg informert, engasjerer seg i andre og bidrar i felles valg, samtidig som man er ansvarlig for at alles felles beste fremmes.

Paven skriver at Sosial rettferdighet kjennetegnes ved at en har sosial, økonomisk og politisk grunnlag for at alle - særlig de svakeste - kan leve verdige liv, uten at noen blir igjen.

Kapittel 3. Teknologi og dominans. Menneskehetens storhet i lys av løftene fra kunstig intelligens.

Teknologi er ikke bare et verktøy, den setter en standard som menneskers effektivitet dømmes etter. Teknologisk fremskritt, som er verdifullt i seg selv, krever en antropologisk gjennomgang av hvilke visjoner som styrer den og hvilke mål man vil nå. Hvis mye makt konsentreres til noen få øker risikoen for nye avhengigheter, utestenginger, manipulasjon og ulikhet.

Kunstig intelligens dyrkes frem mer enn den bygges og øker behovet både for forskning og for moralsk og åndelig dømmekraft. KI kan etterligne språk og empati, men mangler moralsk samvittighet og åndelige og personlige relasjoner som øker menneskelig visdom. Kunstig etterligning av positiv menneskelig kommunikasjon kan engasjere og hjelpe oss. Samtidig, for de men dårligere dømmekraft, kan den skape en villedende illusjon av et forhold til et ekte menneske. Faren er ikke at man tror at man snakker med et ekte menneske, men at man mister lysten til å skape ekte menneskelige bånd. Hvis algoritmer styrer svekkes det mennesekelige ansvaret.

For å få KI til å respektere menneskeverdet og virkelig tjene det felles beste må alle nivåer ansvarliggjøres, både de som lager systemene og de som bruker dem. Uten gode rammer kan endringer bli styrt av teknokratisk tenking og fremstilles som uunngåelige formet av de som eier dataene, infrastrukturen og datakraften.

KI må avvæpnes, ikke bare militært, men en må forlate antagelsen om at teknologisk kraft gir rett til å bestemme. Utviklere har et spesielt etisk og åndelig ansvar for å gjøre valg som reflekterer en visjon om menneskelighet.

Teknologisk kraft, hvis den er ubalansert, gjør oss ikke sterkere men mer isolerte og sårbare. Kvaliteten på en sivilisasjon måles ikke i makt, men hvilken omsorg den kan gi og evnen til å se andre som et ansikt og ikke bare en funksjon. Å lese en historie for et barn eller å hjelpe en gammel er viktig på et samfunnsnivå. Teknologi kan hjelpe med det, men til slutt er alle mennesker ansvarlige for sine egne handlinger.

Paven advarer også mot transhumanisme og posthumanisme. Problemet er ikke å integrere mennesker og teknologi i seg selv, men tanken om at mennesker er noe som må perfeksjoneres eller overgås. En ting er å integrere teknologi med et menneskesentrert og relasjonsbasert syn, noe helt annet er å gjøre det med en visjon om en teknologisk form for "frelse".

Kapittel 4, Beskyttelse a menneskeheten i en endringstid

KI-verktøy som kan fremme dialog og deltagelse blir ofte brukt til å lage forstyrrede narrativer og viske ut grensen mellom sannhet og løgn ved å blande fakta og meninger. Å søke sannhet er en essensiell del av et demokrati, og er i seg selv et bidrag til et felles beste.

I en verden der sannheten forstyrres for å støtte spesielle interesser er utdanning svært viktig. En må lære når en kan bruke AI og når en ikke kan, og raske svar må ikke slukke lysten etter å stile spørsmål.

Paven fremhever den sosioøkonomiske utfordringen ved at gode skoler privatiseres, og at katolske skoler må inkludere alle. Lærere må ha muligheten til å lære, og kjærlighet til sannhet må fremmes.

Rike samfunn automatiseres ved bruk av KI og skaper arbeidsledighet. Vi må tenke gjennom hvordan arbeid og statsborgerskap forbindes så arbeidsledighet ikke setter sosial deltagelse i fare.

Mens teknologisk fremskritt feires, forsvinner det sosiale limet, som om angrepet av et stille virus. Uten en god balanse mellom arbeid, fritid og hvile svekkes familier og unge menneske strever med å utvikle et samfunnsansvar.

Moderne slaveri og trafficking er en overtredelse mot menneskets verdighet. Å ikke handle, eller å tolerere dette er på mange måter å være medskyldig.

Nye former for kolonialisme har oppstått, og de som eier helsedata for en befolkning kan bruke disse for å styre markedene. Individene må ha mulighet til å bestemme over egne data, hvis ikke blir digital-alderen en ny koloni-tid.

Kapitel 5, Kulturen av makt og sivilisasjonen av kjærlighet

Kirken, ved pave Paul VI, foreslo en alternativ løsning på de ideologiske konfliktene under den kalde krigen, "sivilisasjonen av kjærlighet", som pave Leo XIV vil gjenoppfriske.

Krig er igjen blitt et instrument i internasjonal politikk og de etiske prinsippene som har forhindret krig tidligere eroderer. Utvikling av KI i krig må underlegges strenge etiske begrensninger for å garantere menneskeverdet og verdien av liv og stoppe en konkurranse for å lage slike våpen.

Det er ikke nok med generisk etikk i krig, og personlig ansvar må pålegges de som velger å angripe. De som lager, trener og godkjenner bruk av krigs-teknologi må holdes ansvarlige. Fart og effektivitet må ikke være en motivasjon for irreversible handlinger. Sivile må beskyttes, og valg av mål må ikke blande stridende og sivile.

Hybridkrig som rammer økonomi og informasjon fører reelt til at de fattigste taper.

I møte med store problemer er det lett å resignere, ofte forkledd som realisme. Paven siterer J.R.R. Tolkien at "de som kommer etter har en ren jord å dyrke", og har fem veier til daglig og offentlig ansvarlighet: Vi må avvæpne ordbruken. Vi må bygge fred gjennom rettferdighet. Vi må forstå perspektivet til ofre. Vi må dyrke frem en sunn realisme og vi må gjenopplive dialog og internasjonalt samarbeid.

Konklusjon

Paven konkluder med et vers fra 1. Korinterbrev 3.10: "Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger." Paven skriver også at ingen datasystemer, uansett hvor sofistikerte de er, kan skape et hjerte som gir seg selv, eller en samvittighet som skjelner mellom godt og ondt.