.jpg)
Makramé (ordet stammer fra det arabiske ordet miqramah) er kunsten å knytte snorer til bruks- eller pynteformål. Resultatet blir ofte tekstillignende. Ved å bruke forskjellig tykkelse og/ eller farge på snorene, kan en lage mønstre.
I Mesopotamia, Assyria og Babylon ble tekstiler laget med knuter brukt til pynt på klær; dette vises på relieffer fra ca. 850 f.Kr. På 1200-tallet knyttet araberne frynser på sine tepper. Fra Arabia kom teknikken til Italia der knipling og knyting ble dekorative mønstre. Korstogene bidro til spredning i Europa. På 1700-tallet ble makramé en annerkjent hobby ved hoffet. Engelske sjøfolk bidro til ytterligere spredning. I USA ble makrame benyttet som arbeidsterapi, og norske sjøfolk brakte kjennskapen til teknikken til Norge. I USA har man også registrert en makramé-feber i motebransjen, og blant hippiene. Uavhengig av dette laget urfolk i Amerika drakter og bruksgjenstander der knuter og frynser var viktig.
Den vanligste knuten er makramé-knuten som på norsk kalles flatknop, flatknute eller sjømannsknute. Ellers brukes båtsmannsknop, kjerringknop, og ulike varianter av halvstikk. Teknikkene antas å ha blitt utviklet av arabiske håndverkere omkring 1300-tallet, og siden spredt via sjøfarende folk som så seg nytte av det.
I seilskutetiden ble makrame brukt til forsterkninger og foringer på tauverk og annet der en trengte en mindre glatt eller hard overflate. Andre teknikker kunne brukes til matter (plattinger). Knop og knuter var noe en måtte kunne, mens kunnskap om flettinger og vevlignende teknikker ikke var like utbredt.
I dag er makrame en av mange håndarbeidshobbyer der de fleste ting som blir laget er mest til pynt.
