Vetsera var det tredje av i alt fire barn av den østerrikske diplomat, baron Albin Vetsera (1825-1887), og Helene Baltazzi (1847-1925), som stammet fra en av de rikste familiene i Hellas.[trenger referanse]
I stedet for vanlig skolegang og gymnasium gikk Vetsera på et institutt for nobilitetens døtre. Dette var eksklusive kostskoler for adelens jenter i alderen 12 til 17 år, der de ble oppfostret med hovedvekt på det moralske, uten vesentlig vekt på det akademiske - det ble unnveket for at ikke de unge damene skulle få intellektuelle pretensjoner.[trenger referanse] Hun ble dermed opplært i «sosiale ferdigheter» som fransk, musikk, tegning, dans og håndarbeid, for å bli forberedt til et liv som aristokratiske hustruer og mødre.
Møte med kronprins Rudolf
Vetsera møtte kronprinsen sannsynligvis i november 1888, og de innledet et kjærlighetsforhold.[trenger referanse] Andre kilder mener at de hadde kjent hverandre - og utviklet et forhold over tre år;[trenger referanse] i så fall måtte Mary ha vært bare rundt femten år da dette begynte.
Meyerlingdramaet
Hun døde under ennå ikke oppklarte omstendigheter på jaktslottet Mayerling, det såkalte Mayerlingdramaet.
Den mest utbredte teorien er at Vetsera og kronprinsen begikk selvmord sammen.[trenger referanse] Ifølge denne teorien skjøt først Rudolf den 17 år gamle Vetsera, og deretter seg selv. Hvilken rolle Rudolfs kusine Marie Louise spilte er heller ikke oppklart, men hun skal ha organisert møtet mellom Vetsera og kronprinsen.[trenger referanse] Da keiserinne Elisabeth («Sissi») ble kjent med dette, støtte hun niesen ut i kulden.
I desember 1992 ble graven åpnet og funnet tom. Det viste seg at en mann fra Linz som var sterkt interessert i Mayerling-tragedien to år tidligere hadde åpnet graven og fjernet benrestene for å foreta en rettsmedisinsk undersøkelse. Resultatene av undersøkelsen er ikke offentliggjort. 28. oktober 1993 ble levningene av Vetsera under strengt hemmelighold bisatt på nytt.
Referanser
↑Collective Biographies of Women, oppført som Baroness Marie Vetsera, Collective Biographies of Women ID 18145[Hentet fra Wikidata]
12Find a Grave, oppført som Mary Alexandrine von Vetsera, Find a Grave-ID 7055272, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
12Autorités BnF, BNF-ID 11972495d, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Ernst von der Planitz: Die volle Wahrheit über die Katastrophe in Mayerling, nach amtlichen und publizistischen Quellen sowie den hinterlassenen Papieren – mit Bild der Baronesse Vetsera. 19. Auflage. Nißler, München 1889.
Julia Pauline Prinzessin Odescalchi: Kronprinz Rudolf und das Verbrechen der Vetsera. 4. Auflage. Gracklauer, Leipzig 1900.
Ernst von der Planitz: Die Lüge von Mayerling. Antwort an die Prinzessin Odescalchi auf ihre „Enthüllung“ über Kronprinz Rudolf und das Verbrechen der Vetsera. 4. Auflage. Piehler, Berlin um 1900.
Herbert Fuhst: Mary Vetsera im Lichte ihrer Abstammung und Verwandtschaft – eine familiengeschichtliche Untersuchung… Eigenverlag, Wien 1931.
Heinrich Baltazzi-Scharschmid, Hermann Swistun: Die Familien Baltazzi-Vetsera im kaiserlichen Wien, Böhlau, Wien (u.a) 1980, ISBN 3-205-07160-3.
Gerd Holler: Mayerling: Die Lösung des Rätsels. Der Tod des Kronprinzen Rudolf und der Baronesse Vetsera aus medizinischer Sicht. Molden, Wien (u.a) 1980, ISBN 3-217-01051-5.
Gerd Holler: Mayerling – neue Dokumente zur Tragödie 100 Jahre danach. Amalthea, Wien (u.a.) 1988, ISBN 3-85002-269-2.
Georg Markus: Kriminalfall Mayerling. Leben und Sterben der Mary Vetsera. Mit den neuen Gutachten nach dem Grabraub. Amalthea-Verlag, Wien (u.a.) 1993, ISBN 3-85002-343-5.
Hermann Swistun: Mary Vetsera. Gefährtin für den Tod. Ueberreuter, Wien 1999, ISBN 3-8000-3727-0.
Georg Bauer: Mary Vetsera aus der Gruft geraubt. In: Markus A. Rothschild (Hg.): Die unglaublichsten Fälle der Rechtsmedizin. 7. Auflage, Reihe S., Band 625. Militzke, Leipzig 2005, ISBN 3-86189-625-7, ISBN 978-3-86189-625-8.
Brigitte Sokop: Jene Gräfin Larisch. Marie Louise Gräfin Larisch-Wallersee, Vertraute der Kaiserin – Verfemte nach Mayerling. 4. Auflage. Böhlau, Wien (u.a.) 2006, ISBN 3-205-77484-1, ISBN 978-3-205-77484-6.
↑Teilabdruck in zwei Fortsetzungen: Bratfisch hat wundervoll gepfiffen. In: spiegel.de, Teil I, 7. April 1980, Teil II, 14. April 1980, Teil III, 21. April 1980, jeweils abgerufen am 26. September 2010.
.jpg)
_%E2%80%93_Gerd_Hru%C5%A1ka.png)
