Marineholmen var en norsk marinebase beliggende langs Damsgårdssundet innerst i Puddefjorden i Bergen. Holmen basen lå på, het opprinnelig Koholmen fordi den ble brukt som beiteland for kyr (ko). Dit kunne man gå tørrskodd ved lavvann. Basen ble opprettet i 1818, og var landets eldste operative marinebase da den ble offisielt nedlagt i mai 1962. Under første verdenskrig var Marineholmen viktig med hensyn til nøytralitetsvernet. Det var her fartøyene ble reparert og vedlikeholdt, og det var her de hentet sitt drivstoff – nemlig kull.
Som losji ble her benyttet både brakker satt opp på land, men også den gamle korvetten«Nordstjernen» ble benyttet til losji. Senere gjorde også «Statsraad Lehmkuhl» tjeneste som losjiskip. I dag er det lite eller ingenting igjen av Marinebasen i Bergen, Høyteknologisenteret ligger i stedet der skurene for kanonjollene opprinnelig ble reist i en gang i 1818.
Den spede begynnelse
I 1818 ble kyrne som tilhørte den sicilianskekjøpmannen Litorio Foberti (1773–1827) på Møhlenpris gård flyttet for å gi plass til båter. Ved Kielfreden i 1814 var Norge blitt underlagt Sverige, og ved juletider samme år ble alle de norske kanonbåtmannskaper permittert. En del av Marinens gjenværende fartøyer lå i Bergen, og de to kanonbåtene ble midlertidig landsatt i Dokken. 3. april 1818 ble Rasmus Rosing Bull utnevnt til kapteinløytnant med ansvar for den bergenske flotilje. I november 1818 hadde han forhandlet seg til leie av et stykke av strandlinjen på Koholmen for 100 spesidalersølv årlig, inkludert veirett over Møhlenpris gård. Kanonbåtene satte seil for Fredriksvern, mens daglønnede arbeidere manøvrerte ni bergensjoller og to stavangerjoller fra roflotiljen opp på Koholmen. Der stod de på rad på stranden mens Marinen fikk satt opp skur for dem. Området var opprinnelig på 144 x 36 alen (91 x 23 meter eller knapt to dekar). Skurene som stod ferdige sommeren 1819, var av billigste sort, uten grunnmur og av dårlig kvalitet – med takene frem i en spiss, så skulle båtene på vannet igjen, måtte skurene først rives. Rundt de 11 båtskurene som utgjorde Marineestablissementet i Bergen, ble der bygget et plankegjerde og et vakthus. I 1821 ble det bevilget penger til å innrede boder på skurenes loft til lagring av jollenes utstyr. Da oppdaget Bull at takene allerede var råtnet så mye at det dryppet vann ned på jollene. Pengene til loftsmagasiner ble derfor nyttet til 14 000 takstein, og først i mai 1823 var skurene ferdige til lagring av utstyret.
Utvidelse og kjøp av Koholmen
Det ble ikke gjort stort mer, før det den 10. mars 1837 ble vedtatt ved kongelig resolusjon å reise enda flere og større bygninger på Koholmen, som ledd i en utvidelse og fornyelse av flotiljen i Bergen. I forkant av dette var det innledet forhandlinger med eieren om kjøp av hele holmen. Etter langvarig diskusjon og opptil flere rettssaker, ble prisen fastsatt til 2.550 spesiedaler – en overpris av dimensjoner den gang, men skjøtet ble likevel underskrevet 13. september 1837, og dermed overtok Marinen hele Koholmen.
Ettersom årene gikk, kan man i arkivene lese om stadig korrespondanse for å få tak i mer penger til selv det aller mest nødvendgive vedlikehold. Denne strenge sparelinjen var ikke bare forbeholdt marinen, også andre forsvarsgrener led under nedprioriteringen av forsvaret oppover 1800-tallet. Først da konflikten med Sverige trappet opp sent på 1800-tallet, og man begynte å bygge moderne marinefartøyer, så som torpedobåter og panserskip, opphørte sparelinjen. Marineholmen ble nå utvidet for å kunne ta imot og ha panserskip liggende i opplag, og kaiene ble utvidet med dette mål for øye. Samtidig anla man kaianlegg til torpedobåtene, og bygget verksteder og andre nødvendige bygg for vedlikehold av fartøyene.
Første verdenskrig og nøytralitetsvern
Nøytralitetsvernet under første verdenskrig slet mye på både personell og materiell. Materiellet var gammelt og nedslitt, og ble satt til oppgaver det overhodet ikke var konstruert for. Små torpedobåter ble satt til å vokte tremilsgrensen, og fikk stadig oppgaver de aldri hadde trent på. Nøytralitetsvernet var også svært kostbart – store mengder kull måtte skaffes og kjøpes – torpedobåtene var billige i drift sammenlignet med de store panserskipene, som førte til at sistnevnte ble lagt i opplag i Haugesund, fremfor å bli satt inn i konvoitjenesten langs kysten.
Stagnasjonstid - andre verdenskrig og nedleggelse
Etter første verdenskrig og gikk det atter nedover med Marineholmen, og sågar forsvaret som helhet. Få nye fartøyer ble bygget, og ikke før 1933 fikk man nye planer for utvidelser og nyanskaffelser. Fra Marineholmen ble Bergen sjøforsvarsdistrikt ledet, og det var her kontreadmiralCarsten Tank-Nielsen ledet forsvaret av 2. sjøforsvarsdistrikt (som strakte seg fra Jærens rev til Nordland fylke) under invasjonen 9. april1940. Dagen før hadde han, dels på eget initiativ, plassert ut de fartøyer han maktet å få mobilisert og istandsatt. Materiellet var gammelt og upålitelig, men likevel var de fleste fartøyene på post da tyske krigsskip stevnet inn Korsfjorden. Da tyske tropper inntok Bergen i morgentimene 9. april, flyttet han sitt hovedkvarter fra Marineholmen. Tyskerne brukte Marineholmen til både ubåtverksted og administrasjonsboliger, og sammen med de sivile verkstedene og ubåtbunkeren på Laksevåg utgjorde dette den tyske marinens base i Bergen.
Eksplosjonsulykken 8. mai 1940
Natt til 8. mai 1940 våknet titusenvis av bergensere til et enormt brak. Lufttrykket førte til knuste ruter over store deler av Nygårdshøyden, Møhlenpris, Kalfaret, Solheimsviken, Damsgård og Laksevåg. Det hadde tatt fyr i et mindre trebygg på Marineholmen, og tyskerne ringte brannvesenet kl 3:30 da de ikke fikk brannen under kontroll. Tyskerne hadde hatt fest så det hørtes over hele Møhlenpris. Nå loggførtes: «3:30: Ild løs på Marineholmen meldt av tysk offiser. 3:31: Storbrann meldt av utsiktsvakten på Skansen.» Kl 3.31 raste første brannbilen ut fra hovedbrannstasjonen, fulgt av flere biler få minutter senere, ialt 17 brannmenn. De brukte bare fire minutter til Marineholmen. Sontum hadde studert i Dresden og snakket flytende tysk. Han trengte å få bekreftet at det ikke fantes ammunisjon i skuret som tok fyr. Det fikk han; men han fikk også opplyst at det lå store mengder ammunisjon i lagerbygget like ved. En brann der ville sette hele bydelen i fare. Da torde ikke Sontum annet enn å gi signal til slukningsarbeid kl 3:36. Men bare sekunder senere smalt det så titusenvis av bergensere ble vekket. Branningeniør Olav Hamre fortalte om infernoet, at to brannmenn stod på hver sin side av brannslangen; den ene var uskadet, mens den andre var det nesten ingenting igjen av. Sontum lå død med et sår i bakhodet. Sammen med seks av mennene sine omkom Sontum i den enkeltbrannen som har krevd flest brannmenns liv i Bergen.
Ti andre var såret. Flere mindre eksplosjoner gikk av. Tyskerne mistet 15 militære, mens 43 ble såret. De kom senere frem til at katastrofen var utløst av 40 dypvannsbomber som «Karl Peters» hadde fraktet med seg 9. april; men i utgangspunktet mistenkte de sabotasje og iverksatte en nitid kontroll av trafikken inn og ut av byen fra tidlig om morgenen 8. mai. Takstein lå knust, og trær lå veltet i gatene. Flere bergensere ble arrestert, blant andre nattportieren på hotell Terminus, der tyske offiserer var innkvartert. De ble likevel satt på frifot igjen. Brannen skyldtes mest trolig at at tyske soldater hadde vært uforsiktige i omgang med eksplosiver. Eksplosjonsulykken gjorde det tydelig at Bergen lå i en krigssone, og alt dagen etter angrep britiske bombefly byen uten at flyalarmen ble utløst.
Tirsdag 14. mai 1940 ble de syv brannmennene gravlagt fra Årstad kirke på Bergen kommunes bekostning. Også den tyske okkupasjonsmakten hedret de falne, norske brannmennene. Etter krigen hevdet en mann siktet for landssvik at det var han som tente på, og at han i virkeligheten hadde drevet dobbeltspill med tyskerne. Han ble ikke trodd og dømt til to og et halvt års straffarbeid for landssvik. Brannen på Marineholmen ble henlagt etter bevisets stilling.
Tilbake satt brannmennenes enker og farløse barn, og finansrådmann Einar Olsen la ingen sentimentalitet for dagen da han 14. mars 1941 skrev om enkepensjonene at pensjonskassens vedtekter bestemte at de skulle avkortes. Det tjente ingen hensikt å søke om full enkepensjon, da det ville bli avslått: «Man må forøvrig ta avstand fra brannsjefens stemningsbetonte uttalelse i denne sak. Brannfunksjonærenes yrke medfører større fare for liv og lemmer enn andre kommunale yrker. Men de er jo betalt for å utøve nettopp dette yrke; og man kan ikke med rette si at det er en æressak for kommunen å betale deres enker en større pensjon enn den som er beregnet etter de avdødes lønn, og som enkene har krav på etter vedtekten...Det er kanskje også på sin plass å nevne at kommunen når det gjelder de omhandlede enker, har fraveket de alminnelige prinsipper for omberegning av ubetalt skatt. De avdødes skatterestanser, som tildels var temmelig store, er ettergitt i sin helhet.»
Etterkrigstiden
Etter krigen ble det klart at Marineholmens begrensede areal, samt endringen i trusselbildet, var ødeleggende for dens nytteverdi som marinebase. Det ble besluttet å bygge marinens hovedbase, Haakonsvern, ved Mathopen i daværende Laksevåg kommune like utenfor Bergen. Siste flagghal på Marineholmen var den 4. mai1962. På den tiden var dette landets eldste marinestasjon i drift.
Marineholmen etter 2000
I dag er Marineholmen en av Bergens større arbeidsplasser. Her finnes et bredt spekter av kunnskap, som for eksempel Høyteknologisenteret. Fagområder omfatter marinbiologi, bioteknologi, klima og miljø, IKT og petroleum. Det er GC Rieber Eiendom som står bak utviklingen og driften av Marineholmen. De har gjennom flere etapper utviklet Marineholmen til å bli et sentrum for marin næring, forskning og utdanning. Samtidig er området sammen med Solheimsviken blitt et felles innovasjonsdistrikt. I 2024 hadde 3500 mennesker, fordelt på 150 virksomheter arbeidssted på Marineholmen og i Solheimsviken.
I 2024 vedtok Bergen kommune at CG Rieber Eiendom de kommende årene får bygge flere næringsbygg, og i tillegg cirka 300 boliger, på Marineholmen.
