Martini-Henry var en enkeltskudd baklader brukt i den britiske hæren i store deler av viktoriatiden. En kopi ble laget for Det osmanske rike og kalt Peabody-Martini, og en lokalprodusert nepalsk variant ble kalt Gehendra. Ammunisjonen var en flaskehalspatron i .45 kaliber (11,6 mm), men senere varianter var kamret om for .303 British. Navnet Martini-Henry henviser til konstruktøren av henholdsvis mekanismen og løpet, og de senere småkalibrede modellene ble kalt Martini-Metford og Martini-Enfield.
Tiden fra den ble innført i 1871 falt sammen med ekspansjonen av det Britiske imperiet, særlig i Afrika, og riflen ble brukt i alle de store trefningene hæren var involvert i perioden. Den ble begynt faset ut med innføringen av repeterriflenLee-Metford i 1888. Konstruksjonen var enkel og svært solid og ble brukt lenge etter den britiske hæren var gått over til repetervåpen, særlig i forhenværende britiske kolonier. Lokale styrker brukte den under Suezkrisen i 1956 og selv i våre dager hender det at den blir påtruffet i krigssonen i Afghanistan.
Utvikling
Jakten på en permanent baklader
Martini-Henrys mekanisme hadde få deler og var svært driftssikker
I den andre slesvigske krig i 1864 ble for første gang det tyske Tennålsgevær fra 1841 brukt i kamp, og det ble straks klart at munnladere var i ferd med å bli foreldet som millitærvåpen. Den britiske hæren satte derfor i gang et prosjekt for å bygge om sine gamle 1853 Enfield munnladere til bakladeren, og i 1866 lanserte den den ombygde Snider-Enfield. Snider-konverteringen var imidlertid bare ment som et midlertidig tiltak, og den samme komiteen satte året etter i gang med å finne en ny, permanent baklader.
Utviklingen av skytevåpen var i denne perioden inne i en rivende utvikling, og mens britene prøvde ut nye modeller utviklet både Tyskland og Frankrike nye geværer med sylinderlås for metallpatroner (henholdsvis Gewehr 71 og Gras 1874). Britene ønsket imidlertid ikke en rifle med sylinderlås fordi de mente bolthendelen ødela balansen i våpenet og kunne henge seg opp i uniformer og utstyr. Etter flere runder med tester bestemte komiteen seg for å kombinere en fallblokkmekanisme med et indre tennstempel konstruert av sveitseren Friedrich von Martini med løpet utviklet av den skotske våpensmeden Alexander Henry. Videre tester og utviklingen av det endelige våpenet var klare i 1872, og etter et år med felttester var geværet klart for produksjon.
Von Martinis mekanisme var en fallblokkmekanisme med blokken hengslet i bakkant. Mekanismen kunne åpnes ved å vippe en hendel bak avtrekkerbøylen ned, tilsvarende bevegelsen på en bøylemekanisme. Bevegelsen av hendelen spente også opp tennstempelet som var en integrert del av blokken. Oversiden av blokken hadde et spor som hjalp til å lede patronen inn i kammeret. Ved å føre hendelen tilbake opp mot kolben ble blokken også presset opp og på plass og låst bak kammeret. En liten dråpeformet indikator på høyre side av glidekassen viste om tennstempelet var spent opp eller ikke. Henrys løp hadde en rifling som et syvsidet polygon med en uthevet kant i hvert hjørne. Riflingen gjorde en full omdreining per 56 cm.
Den hengslete fallblokken liknet på en mekanisme designet av amerikaneren Henry O. Peabody i 1962. Denne hadde imidlertid en separat ytre hane. Peabody saksøkte de britiske myndighetene, men tapte saken fordi retten mente saken var mellom ham og von Martini. Peabody hadde solgt sin patent til Providence Tool Company som siden solgte kopier av Martini-Henry til Det osmanske riket under navnet Peabody-Martini.
En av grunnen til at den ellers solide og driftssikre Snider-Enfield skulle fases ut var at kaliberet var for stort til at geværet var effektivt ut over noen få hundre meter. Ved å strupe ned en slik patron til kaliber .45 (11,6 mm), fikk man mye høyere hastighet og derved flatere kulebane og høyere gjennomslagsevne.
De første patronene var konstruert av var laget av messingfolie limt fast til en base av støpejern med en Boxer-type tennhette. Prosjektilet hadde vokset papir rundt den sylindriske delen av kroppen. Disse patronene skapte problemer for den britiske hærens Gatling maskingeværer, slik at det måtte lages en egen patron i trukket messing for disse. Patronen ble stadig forbedret gjennom hele tiden den var i tjeneste. Etter slaget ved Abu Klea i 1885 kom det klager på at den kunne brenne seg fast i kammeret og patronbasen slåes løs, slik at våpenet ble ubrukelig. Nyere patroner i trukket i messing tilsvarende dem laget for maskingeværene ble laget for, og det kom stadig forbedrede utgaver gjennom hele perioden Martini-Herny var i tjeneste i det britiske forsvaret.
Martini-Henry i bruk
Våpenet var enkelt og lett å bruke, og svært presist etter samtidens mål. De første modellene hadde imidlertid en svak utstøter. Denne ble utbedret på senere modeller, men ikke alle rifler fikk utbedret utkaster, og det ble klaget på dem særlig etter Mahdistopprøret.
Siktemidlene gikk ut til 1000 yards (1100 meter). Det var mulig for en god skytter å treffe et menneske ut til 400 meter, på lengre hold ble det brukt samlet ildgiving mot kanonstillinger og marskolonner. Under beleiringen av Plevna i 1877 hadde de osmanske styrkene god tid til å måle opp avstander og sette opp markører før de russiske styrkene kom, og var ifølge russiske kilder i stand til å holde direkteskytende artilleri unna ved å gi krumbaneild helt ut til 3000 yards (2700 meter). Selv om dette trolig er en overdrivelse, var Martini-Henry et usedvanlig treffsikkert våpen etter tidens standard.
Martini-Henry var et populært gevær i det britiske skytterforbundets årlige konkurranse for millitærvåpen i Bisley fra 1872 til 1904. Det ble skutt ut til 1000 yards med alminnelig militærammunisjon. I løpet av 1880-årene ble skyting med .577/.450-ammunisjonen begrenset til 900 yards fordi det langsomme prosjektilet var vanskelig å treffe med på vindfulle dager. Etter århundreskiftet overtok den nye .303 British-patronen, og innen 1910 var Martini-Henry stort sett erstattet av de nye repetergeværene.
Varianter
Martini-Herny gjennomgikk flere oppgraderinger underveis, og de siste modellene som ble laget ble kammret for den nye .303 British. Det fantes både korte (karabin) og lange (muskett) utgaver, og endog varianter beregnet for haglepatroner.
.45-kaliber modeller
Etter hvert som krigen avslørte svakheter på våpenet som i slaget ved Abu Klea, ble nye modeller introdusert.
Mk.I infanteririfle, produsert 1871-1876, hadde en ekstra stor indikator som viste om tennstiften var spent opp. Kolbekappen hadde banket inn et rutemønster, og låsekassen hadde sikring. Oversiden av låseblokken var blankpolert, for å gjøre det lettere å se inn i kammeret. Denne delen ble imidlertid lett utsatt for rust og ble blånert på senere varianter.
Mk.I kavalerikarabin, produsert 1877-1882, hadde et løp på 54 cm og en forminsket utgave av den dråpeformede ladeindikatoren og manglet bajonettfeste og reimfeste. På grunn av rekylen ble det utviklet en patron med mindre kruttmengde og lettere prosjektil til karabinen.
Garnisonskarabin, konvertert fra Mk.I-rifler i 1878, liknet kavalerikarabinen, men hadde reimfeste og bajonettfeste og kunne ta de gamle Snider-Enfield-bajonettene.
Mk.I artillerikarabin, produsert 1878-1889, hadde samme mekanisme som kavalerikarabinen med liten ladeindikator, men reimfeste og bajonettfeste som garnisonskarabinen.
Mk.II infanteririfle, produsert 1877-1881, fikk en forenklet glatt kolbekappe. Sikringen hadde vært redesignet flere ganger i Mk.I-serien, og ble droppet i Mk.II og senere modeller. Avtrekkersystemet var forbedret og den fikk også et nytt og forbedret baksikte. Som på alle senere modeller var oversiden av låseblokken blånert.
Mk.II artillerikarabin, produsert 1893-1896, var Mk.II infanteririfler bygget om til karabiner. De fikk reimfeste og bajonettfeste som de tidligere artillerikarabinene, men beholdt infanterriflens store ladeindikator. Den forbedre ladebøylen til Mk.III ble brukt.
Mk.III infanteririfle, produsert 1879-1888, hadde mindre indikator som på karabinversjonen. Låseblokken var bredere, tennstiften forsterket og patronuttrekket var forbedret. Nok et forbedre baksiktet var montert litt til venstre, for å motvirke effekten av riflingen.
Mk.III artillerikarabin, produsert 1893-1896, var lik Mk.II-karabinen, men bygget på en Mk.III låsekasse med liten ladeindikaktor. Bare noen få eksemplarer ble laget.
Mk.IV infanteririfle, produsert 1888-1889 ble i utgangspunktet bygget for å ta en forbedret patron i kaliber .402. Imidlertid kom innføringen av .303 British og den nye repeterriflen Lee-Metford midt i produksjonen, og det ble besluttet å kamre om de nye geværene til .577/450 og gi dem til kolonitroppene. Riflen hadde ny design på kolben og bakkanten av låsekassa og er lett å kjenne igjen på en forlenget ladebøyle som var ment å avhjelpe problemene som hæren hadde støtt på i slaget ved Abu Klea. Kolbekappen fikk messingskruer i stedet for stålskruer for ikke å ruste fast.
.303-kaliber modeller
Mk.V infanteririfle, etter 1891 gitt navnet Martini-Metford Mk.I ble produsert i 1889. Det et prøveprosjekt for å kombinere en Mk.III med et nytt løp i .303 (7,7 mm) og en nytt sikte helt ut til 1900 yards (1737 meter), kopiert fra en fransk 8 mm Lebel. Bare seks rifler ble laget.
Mk.VI infanteririfle, etter 1891 Martini-Metford Mk.II, produsert 1891-1892, var ment å være identisk med Martini-Henry Mk.II (den vanligste modellen) men kamret for .303 British for kolonistatene. Selv om den i utgangspunktet var ment som en ombyggingsmodell, var etterspørselen etter de originale Mk.II så store at mange ble laget fra grunnen av. Med unntak av løpet var den identisk med en MK.II, og reservedeler fra gamle våpen ble brukt der det var mulig.
Martini-Metford Mk.I kavalerikarabin, produsert 1892-1894, var konverterte Martini-Henry Mk.I kavalerikarabin med nye Metford-løp.
Martini-Metford Mk.I artillerikarabin, produsert 1893-94, delvis av eldre våpen med nye løp og bajonettfester.
Martini-Enfield kavalerikarabin
Martini-Enfield Mk.I infanteririfle, produsert 1895-1902, var en oppgradering av eldre Martini-Henry Mk.III til å ta den nye .303 British-patronen med røyksvakt krutt. Den nye patronen slet på metford-riflingen, og førte til at Royal Small Arms Factory ved Enfield utviklet nye løp. Mange av dem fikk også et overtre over løpet, slik at ikke soldatene skulle brenne seg på varme løp.
Martini-Enfiled Mk.I kavalerikarabin, produsert 1896, var eldre Martini-Henry Mk.II-rifler med nytt løp for .303-patroner med røyksvakt krutt. Løpet var 53 cm, og karabinen hadde hverken reimfeste eller bayonettfeste.
Martini-Enfield Mk.I artillerikarabin, produsert 1896-1904, ble konvertert fra Mk.II og Mk.III Martin-Herny reifler og gitt et 53 cm .303-løp. I motsetning til kavalerikarabinen hadde den reimfeste og bajonettfeste.
Martini-Enfield Mk.II, produsert i 1896, var eldre Mrtini-Herny Mk.I og Mk.II oppgradert med en nye patronutdragere og nye løp.
Martini-Henry ble konstruert for den britiske hæren og ble i all hovedsak benyttet av dem. Etter erfaringene fra Sepoyopprøret sørget britene for at den regulære hæren alltid hadde en generasjon nyere våpen enn de indiske soldatene (sepoene). Da Martini-Henry ble faset ut til fordel for Lee-Metford magasinrifler, overtok kolonistyrkene Martini-Henry-riflene, og brukte dem fram til begynnelsen av 1900-tallet. I Nepal ble det laget egne varianter med et annet design på utkasterbøyla, navngitt Gehendra etter general Gehendra Shamsher Jang Bahadur Rana på begynnelsen av 1880-tallet. Martini-Henry fortsatte som våpen for annenlinjetropper og reservister i det britiske imperiet under første verdenskrig. Noen ble modifisert til å ta en spesiell type haglepatroner, og brukt av det britiske opprørspolitiet helt opp i 1970-åra.
Nepal, både britisk. og egenproduserte våpen, gikk over til en egen modifisert versjon kalt Gehendra.
Andre
Rumensk Martini-Henry, produsert i Østerrike i 1879. Armémuseum, Stockholm
Det osmanske rike, amerikanskproduserte Peabody-Martini, produsert av Providence Tool Company. Den lovløse folkehelten Hekimoğlu brukte en slik på begynnelsen av 1900-tallet i kampen mot rike landeiere.
Japan, kjøpte en del av de tyrkiske Peabody-Martini-riflene til marinen.
↑Chivers, C.V. (20. desember 2010). «One Way to Retire an Old Rifle». At War: Notes from the Front Lines. New York Times. Besøkt 21. november 2015.
↑Willbanks, J.H. (2004). «Organ batteries and mechanical machine guns.». Machine guns and submachine guns an illustrated history of their impact (1 utg.). Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s.36. ISBN978-1851094806.
Storbritannia
