Vinnerens privilegier
På linje med de andre major-turneringene får vinneren av The Masters flere privilegier som gjør karrieren tryggere. Vinneren blir automatisk invitert til å spille i de andre major-turneringene (US Open, British Open og PGA-mesterskapet) de neste fem årene, og får invitasjon på livstid til The Masters. Han får også fem års spillerett på PGA-touren, og invitasjon til The Players Championship i fem år.
Vinneren av The Masters mottar en stor del av premiepotten (i 2008 var førsteprisen 1 350 000 dollar av potten på syv millioner dollar). Vinnertrofeet er en modell av klubbhuset på Augusta, laget i England av over 900 forskjellige sølvstykker. Trofeet har fast plass i klubbhuset, og vinneren får med seg en nøyaktig kopi i sterlingsølv, samt en gullmedalje.
I tillegg mottar vinneren en karakteristisk grønn blazer som er svært ettertraktet blant profesjonelle golfere. Den grønne blazeren er egentlig den offisielle klubbjakken for medlemmer av Augusta National; vinneren av The Masters blir æresmedlem i klubben. Vinneren får bære den grønne blazeren utenfor klubbområdet i ett år; andre medlemmer må henge av seg jakken når de forlater området.
En annen kuriositet, innført av Ben Hogan i 1952, er at vinneren av turneringen det foregående år får velge menyen på den prestisjefylte banketten Champions' Dinner som avholdes på tirsdagen før turneringen hvert år, der kun tidligere Masters-vinnere og noen få spesielt inviterte gjester får delta. På banketten må vinneren skjenke en av de køllene han spilte med i turneringen til klubbens museum.
Banen
Mens de tre andre major-turneringene avholdes på forskjellige baner hvert år, har The Masters vært spilt på Augusta helt siden starten i 1934. For å holde følge med den teknologiske utviklingen innen golfutstyr, som har medført at spillerne slår stadig lenger og rettere, er banen blitt modifisert en rekke ganger for fortsatt å kunne by spillerne på store utfordringer. Blant annet ble gresset på greenene endret fra Bermuda- til fioringress i 1981. Men andre endringer har vært betydelig mer kontroversielle enn denne.
I 1999 introduserte man en såkalt «second cut», en mellomting mellom fairway og rough med cirka fire centimeter langt gress. Denne ble plassert på steder der det tidligere hadde vært gunstig for spillerne å legge utslaget, slik at de nå måtte søke å plassere disse på andre og vanskeligere steder på de allerede svært trange fairwayene. Det ble følgelig vanskeligere å nå inn på greenen på ideelt antall slag.
En annen viktig endring er den økte trevegetasjonen rundt hullene. Særlig i områdene mellom utslagsstedet og fairway har man enten latt trærne vokse seg tette og store, eller man har plantet nye. Spillerne er derfor blitt avhengig av å måtte slå svært presise utslag for å passere gjennom de trange «nåløyene» som leder ut til fairwayen.
Videre er hullene blitt forlenget en rekke ganger. I 2002 ble banens totale lengde øket med nærmere 300 meter, og foran turneringen i 2006 ble seks av hullene forlenget med til sammen 142 meter. Disse endringene ble møtt med en del kritikk, som gikk på at banens etter hvert ekstreme lengde ville favorisere langtslående spillere som Tiger Woods, mens vinnermulighetene til dem som ikke evner å slå like langt ble svekket.
