| Strutsevingslekten | |||
|---|---|---|---|
Strutsevingeslekten har én nordlig art, strutseving (Matteuccia struthiopteris).
| |||
| Nomenklatur | |||
| Matteuccia | |||
| Populærnavn | |||
| strutsevingslekten, strutsevinger | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Bregner | ||
| Orden | Polypodiales | ||
| Familie | Onocleaceaefamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 1-2 | ||
| Utbredelse | nordlige halvkule | ||
| Inndelt i | |||

Strutsevingslekten (latin: Matteuccia) er slekt av bregner innenfor familien Onocleaceae, som på sin side inngår i den større, monofyletiske ordenen Polypodiales.
Strutsevingslekten har bare én art i vår del av verden. Den har muligens også en art i Asia, men denne kalles også Pentarhizidium, og kan også vise seg å tilhøre perlebregneslekten (Onoclea). Ytterligere en variant antatt å være en hybrid mellom de to strutsevingeartene.
Strutsvingene er lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde (inntil 170 cm), og klargrønne farge. Bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter». Bladene er fint lodne og smalner nedover. Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceae-familien.
Kromosomtallet (x) er 39, 41 eller 42. Den over 1,5 meter høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.
Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet. Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger.