| Matthias Joseph Scheeben | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. mars 1835 Meckenheim | ||
| Død | 21. juli 1888 (53 år) Köln | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, teolog, universitetslærer | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Matthias Joseph Scheeben (1835–1888) var en tysk katolsk, prest, mystiker og teolog.
Matthias Joseph Scheeben studerte ved Collegium Germanicum i Roma.
I 1858 ble han presteviet i Roma. Etter en kortere tids i sjelesorgen ble han i 1860 ble han utnevnt til professor i dogmatikk ved presteseminaret i Köln. Scheeben var en intens forkjemper for religionsfrihet under den pågående Kulturkampf.
Scheebens sinn frydet seg over å spekulere over guddommelig nåde, den hypostatiske forening, det salige åsyn, Guds altgjennomtrengende nærvær; han var en fast tro på visjoner gitt til seg selv og andre, og hans fromhet var altoppslukende. Svært få sinn var innstilt på hans bølgelengdre. Elevene hans ble sagt å være overveldet av den jevne strøm av hans lange abstruse utsagn som brakte lite lys til deres intellekt; hans kolleger og venner, men forstyrret sjelden freden i arbeidsrommet der hans ånd ruvet over et kaos av litterære saker.
Scheeben, som var en betydelig nyskolastisk dogmatiker, hevdet at teologiens hovedsaklige oppgave var å bekjempe rasjonalisme, naturalisme og liberalisme.
Han tilsluttet seg i det alt vesentligste til de fremst av jesuittordenen representerte, ultramontane standpunktee og fremstod blant annet som en av de ivrigste talsmenn under første Vatikankonsil (1869-70) for dogmet om pavens ufeilbarlighet. Hans hovedarbeide er Handbuch der katholischen Dogmatik (3 bund, 1873-87; bind 4 av Leonhard Atzberger (1898-1903).
Med Scheebens egne ord var det praktiske mål med hans teologi «å få den kristne til å føle seg lykkelig over sin tro. Fordi vår tros skjønnhet og eminens består i dette: at den gjennom nådens mysterier løfter vår natur til et umåtelig høyt plan og presenterer for oss en uutsigelig intim forening med Gud.»
Stor betydning tillegges Scheebens refleksjoner over en teologisk kunnskaps- og prinsipplære. Spesielt gjelder dette forholdet mellom tro og kunnskap, det såkalte «læreapostolatet» og dets ufeilbarlighet, samt den teologiske analyse av troshandlingen.
Temaet for teologisk epistemologi er kirkens overføring av åpenbaring, fastsettelse av troens sannhet og dens vitenskapelige behandling, samt teologiens forutsetninger og metodikk. Scheeben skiller mellom de objektive prinsipper for teologisk kunnskap (åpenbaring og dens overføring, undervisning i apostolat, tradisjon) og teologisk kunnskap i seg selv (tro, troshandling, tro og kunnskap).
Bemerkelsesverdig nok begynner teologisk epistemologi med møtet med den synlige kirke, som hevder å være den autentiske formidler av Guds åpenbaring.