Maximum illud av 30. november 1919 var et pavelig apostolisk skriv fra pave Benedikt XV, som tegnet opp nye perspektiver for den katolske kirkes misjonsarbeide overfor de ikke-kristne. Skjønt ikke en encyklika blir den noen ganger omtalt som den første av fem pavelige encyklikaer mellom 1919 og 1959 som omdefinerte Kirkens misjonsforståelse.
'Skrivet kom frem i lyset på et bestemt tidspunkt i historien, rett etter slutten av Første verdenskrig, da bekymringen for utenlandsoppdrag var økt. Forskjellige europeiske land kom ut av krigen i vanskelige tider, med økonomier i krise og industrier som trengte å omstille seg fra krigstid til siviløkonomi.
England var, av nasjonalistiske årsaker, på nippet til å utvise misjonærer av tysk opprinnelse fra alle sine kolonier. Misjonærtilstedeværelsen ble oppfattet som en utenlandsk tilstedeværelse som tjente interessene til bestemte grupper eller individer.
Det var også foranlediget av situasjonen til katolikker i Kina på begynnelsen av 1900-tallet og av en rekke beretninger som misjonærer i landet sendte til Propaganda Fide. I disse henvendelsene fordømte misjonærene forfølgelsen av den katolske kirke, et resultat av en oppfatning av misjonærvirkeligheten som en parakolonial tilstedeværelse underordnet fremmede makters interesser.
Samtidig utgjorde den fortsatte rivaliseringen mellom europeiske makter i Afrika og Asia en utfordring for misjonsvirksomheten, og avslutningen av første verdenskrig representerte et brudd med den koloniale fortiden, ettersom Versaillestraktaten etablerte mandater under Folkeforbundets myndighet som bestrebet en slutt på kolonistyre.
Pave Benedikt XV krevde en bedre forberedelse av misjonærene, en dypere tilegnelse og forståelse av folkeslagenes kulturelle og nasjonale særegenheter, og utdannelsen av en lokal klerus.
Dosse fordringer, skrev paven, innebar at man legger bak seg selvrettferdig europeisk allmaktstenkning og bedreviterskap og en åpning mot de fremmede mentaliteters iboende egne verdier. «Tenk på at deres oppdrag ikke er utbredelsen av et menneskelig rike, men Kristi rike!» Dersom kirken vil være en sannelig katolsk kirke, da «kan ingen folkegruppe og ingen nasjon være en fremmed».
Så følger det en drøftelse av endringene i misjonsforståelsen. Paven fremmer disse forandringene og skriver tydelig at han vil dette dem konsekvent ut i livet. Han oppfordret misjonsbiskopene til å respektere og arbeide for å styrke den lokale geistlighets egenstendighet, for her går det om å bevare og moderne kirke som institusjon og for å utbre troen.
Etter å ha beskrevet en misjonærs grunnoppgaver for å bringe frelsens budskap, formaner paven dem til å huske at det ikke er deres oppgave å vinne over menneskene deres eget jordiske borgerskap, men å verve dem for den himmelske borgerrett.
Det pavelige skrivet avgrenser tydelig kirkelig misjonsarbeid fra statlig kolonisering.