| Mecodema | |||
|---|---|---|---|
 Mecodema manaia
| |||
| Nomenklatur | |||
| Mecodema Blanchard, 1853 | |||
| Populærnavn | |||
| sandgravere | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Familie | Løpebiller | ||
| Underfamilie | sandgravere | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | ca. 100 | ||
| Habitat | terrestrisk, i stor grad underjordisk | ||
| Utbredelse | New Zealand | ||
| Inndelt i | |||
Mecodema er en slekt av løpebiller som særlig finnes i sandete områder, der de lever som predatore i utgravde ganger.
Ganske store (gjerne 20-30 mm), avlange, slanke biller, svarte på farge, ofte med metallisk glans. Brystskjoldet (pronotum) er hjerteformet eller nærmest sirkelrundt, litt bredere enn hodet og litt bredere enn langt. Bakhjørnene er ikke markerte. Det er en kort «hals» (stilk eller innsnøring) mellom brystskjoldet og dekkvingene, men denne er mindre utpreget enn hos graveløpere (Scaritinae). Dekkvingene er avlange, nesten parallellsidige, med svake punktstriper.
Hodet er stort og bredt med små fasettøyne, overkjevene (mandiblene) er store og framstrakte. Antennene er korte til løpebiller å være (kortere enn hodet og brystskjoldet til sammen).
Beina er middels lange. Framleggene (protibiae) har et dypt innsnitt som de bruker til å rense antennene med.
Sandgraverne er knyttet til områder med løs sandjord, der de graver tunneler der de sitter og venter på bytte, selv om de også kan spise noe åtsler og av og til litt plantekost. Artene i denne slekten kan ikke fly.
Slekten er endemisk for New Zealand.
Systematikken følger Carabidae of the World
