Mellomanglere var en etnisk og kulturell gruppe innen det angelsaksiske kongedømmet Mercia i tidlig middelalder i England.
Mellomanglere var en etnisk og kulturell gruppe innen det angelsaksiske kongedømmet Mercia i tidlig middelalder i England.
Det er sannsynlig at anglerne tidlig på 500-tallet kom inn i Midlands fra East Anglia og det området som kalles for The Wash, et estuar på nordvestsiden av East Anglia på Englands østkyst hvor Norfolk møter Lincolnshire. De som først etablerte seg ble etter hvert kalt for Middil Engli på angelsaksisk (gammelengelsk). Deres område var sentrert i dagens Leicestershire og East Staffordshire, men strakte seg antagelig så langt som til høydedragene i Cambridgeshire og Chiltern Hills. Det ga dem et strategisk betydningsfullt område innenfor både Mercia og i England som helhet, og hvor de kunne dominere trafikken på de to viktige vegene Watling Street og Fosse Way samt på den store elven Trent og dens sideelver Tame og Soar.
Mellomanglerne ble underlagt det større kongedømmet Mercia, tydeligvis godt før regimet til Penda (ca 626-655) som åpenbart følte seg sikker nok til å plassere sin base på deres område. Han plasserte sin eldste sønn Peada som underkonge for mellomanglerne. Den angelsaksiske skribenten Beda forteller at mellomanglerne ble mål for kristen misjonsvirksomhet av fire prester som var akseptert av Peada, som selv lot seg kristne, delvis for å kunne gifte seg med datteren til kong Oswiu av Northumbria. Denne misjonen kom i 653 og blant de fire prestene var den senere helgenen Cedd. Peadas konvertering og dåp i Northumbria indikerte muligens en form for manglende enighet eller lokal differensiering innenfor Mercia. Det er ikke sannsynlig at Peada kunne ha fulgt en såpass forskjellig kurs enn sin far innenfor Mercia uten lokal støtte fra mellomanglerne.
Etter Pendas nederlag og død i 655 og mordet på Peada året etter på tilskyndelse av hans hustru fra Northumbria, klarte Oswiu å dominere Mercia. Han utpekte en av de misjonerende prestene, Diuma fra Irland, til biskop over mellomanglerne og mercianerne. Beda har gjort mye ut av det faktum at det var mangel på prester som førte til at det var en biskop på to folk. Det synes å indikere at mellomanglerne, selv om de utgjorde en sentral del av Mercia, ble ansett som atskilt fra de egentlige mercianerne, en betegnelse som ser ut til å ha vært reservert folkene som var bosatt nord og vest for mellomanglerne. Diuma døde blant mellomanglerne etter en kort, men i og for seg vellykket misjonering. Hans etterfølger, Ceollach, en annen prest fra Irland, dro hjem etter kort tid av grunner som Beda ikke går nærmere inn på. Han ble etterfulgt av henholdsvis Trumhere og Jaruman.
Wulfhere, en annen sønn av Penda, fortsatte å basere sitt styre over Mercia blant mellomanglerne og med det kongelige hovedkvarteret i Tamworth. Etter Jarumans død i 669 anmodet han erkebiskopen av Canterbury om å sende en ny biskop. Det var Chad, bror av Cedd. I henhold til Beda ble Chad utnevnt som «biskop av mercianerne og folket i Lindsey». I dette tilfellet er det ingen tvil om at mellomanglerne var inkludert i kategorien mercianere. Det kirkelige senteret for hele regionen ble etablert på mellomanglernes område da Wulfhere donerte landområder en kort avstand fra Tamworth ved Lichfield slik at Chad kunne etablere et kloster. Det synes som skillet mellom folkene i Mercia gradvis avtok og at det var mulig for dem alle å bli beskrevet som mercianere. Det er mindre åpenbart om dette reflekterte forståelsen på Chads tid, eller om det var oppfatningen på Bedas tid, det vil si tidlig på 700-tallet.
Middle Anglia ble et politisk og kirkelig senter for hele Mercia gjennom hele tiden Mercia eksisterte som et kongedømme, og nådde sitt høydepunkt under Offa av Mercia (757-796) som dominerte det meste av England fra sin base ved Tamworth. Offa var i stand til å la Lichfield bli erklært som et erkebispedømme ved kirkemøtet i Chelsea i 787, men det var et opplegg som kun eksisterte så lenge som Offa levde.
Betydningen av Lichfield som et kirkelig sentrum levde lengre enn Mercia som kongedømme. Det ble et av de rikeste og mest innflytelsesrike bispedømmer i engelsk middelalder, og er således kanskje det mest levende eksempelet på mellomanglernes betydning i engelsk historie.