Millbank fengsel

Millbank fengsel var et stort fengsel i Millbank i City of Westminster, London. Millbank var det første moderne fengslet i Storbritannia, designet etter Jeremy Benthams panoptikon-konsept, hvor flere fløyer strekker seg ut fra en sentral hall. Fangene hadde individuelle celler.

Millbank fengsel ble påbegynt i 1816 og var omgitt av en vollgrav med stillestående, illeluktende vann. I 1816 var kriminaliteten i London på vei opp, og fengselet ble lagt i tilknytning til Themsen med tanke på utskipning av fanger til koloniene. Men ettersom bygget ble reist på myr og våtmark, oppstod alvorlig setningsskader som måtte utbedres for £500 000, og fengselet stod først ferdig i 1821. For ikke å gå seg bort i samfulle tre miles av kalde, dystre korridorer, utarbeidet vokterne kodete retningslinjer som de skrev med kritt på veggene.

Millbank fengsel var i bruk til 1886, og revet i 1890. Seks adskilte femkantede tårn med celler strålte ut fra midten, der fengselsdirektøren holdt til. Derfra var det utsyn over alle seks femkanter. Fengselet var tegnet for tusen innsatte, men ofte var antallet mye høyere. I 1862 var femkant nr 1 mottaket. Nr 2 var for fanger som arbeidet inne på cellen. Nr 3 var for kvinnelige fanger. Nr 4 hadde ulike typer fanger og en sykestue. Nr 5 rommet både enkeltceller og celler som ble delt av flere. Ofte ble sistnevnte foretrukket, siden de innebar kontakt med andre. I nr 6 var kirurgen, kapellanen og kornmøllen plassert.

Charles Dickens omtaler Millbanks fengsel i sin roman David Copperfield, der han beskrev vollgraven som avleiret sølen sin ved fengselsmurene, og det pjuskete gresset som vokste i våtmarken rundt.

Ved åpningen var Millbank en straffeanstalt, også for folk som først var dømt til utskipning til koloniene, men virket såpass lovende at de fikk dommen omgjort. I 1824 brøt det ut kolera i fengselet som ble nødt til å stenge i en kort periode. Fangene ble da sendt med skip til Woolwich. I 1843 ble the Millbank Prison Act vedtatt, og straffeanstalten omdannet til et fengsel og tjene som depot for nylig dømte lovbrytere før videresendelse til andre fengsler og i noen tilfeller utskipning til koloniene. I årene 1849-52 førte et nytt kolerautbrudd til at en del av fangene ble flyttet til Kent. I 1870-71 ble tallet på mannlige fanger sterkt redusert, siden Millbank da var reservert for katolikker og folk som ble vurdert for prøveløslatelse, samt et fåtall personer fra ulike trossamfunn som sonet siste del av dommen sin.

Millbank ble modell for Pentonville fengsel, som i sin tur ble modell for 54 nye fengsler bygget over en kort periode.

Da det ble åpnet, var det Londons største fengsel. Omkring 4 000 fanger var innom fengselet i løpet av et år. Fengslet ble brukt frem til 1886, og revet i 1890. Tate Gallery, nå Tate Britain, står på deler av eiendommen og åpnet i 1897.

En enkelt betongsperre med en bronseplakett er det eneste synlige spor etter fengslet. Den stod ved enden av trappen fangene brukte når de gikk om bord i skipet som transporterte dem til Australia.

Referanser