Carl Hamilton (romanfigur)

Carl Hamilton
KjønnMann
StatsborgerskapSverige
SkuespillerStellan Skarsgård
Peter Haber
Stefan Sauk
Peter Stormare
Mikael Persbrandt
Skapt avJan Guillou

Carl Gustaf Gilbert Hamilton, også kjent under dekknavnet Coq Rouge, er en fiktiv svensk etterretningsoffiser skapt av forfatteren Jan Guillou.

Hamilton ble introdusert i romanen Coq Rouge – Rød Hane fra 1986 og er hovedperson i en serie på ti spenningsromaner utgitt frem til 1995. Han opptrer også i flere senere bøker. Romanene er lagt til samtidens politiske konflikter, særlig den kalde krigen og tiden like etter Sovjetunionens oppløsning.

Flere av romanene er filmatisert, både som kinofilmer og TV-serier.

Bakgrunn og tilblivelse

Guillou utviklet Hamilton-serien med utgangspunkt i sin journalistiske erfaring med svensk etterretningsvirksomhet. I 1973 avslørte han og journalisten Peter Bratt den hemmelige svenske etterretningsorganisasjonen Informationsbyrån (IB) gjennom artikler i Folket i Bild/Kulturfront. Avsløringene, kjent som IB-affæren, førte til at Guillou i 1974 ble dømt til ti måneders fengsel for spionasje.

Under fengselsoppholdet ble Guillou inspirert av kriminalromanene om Martin Beck, skrevet av Maj Sjöwall og Per Wahlöö. Han ønsket å skrive en tilsvarende politisk orientert romanserie, men med etterretningstjenesten fremfor politiet som utgangspunkt. Ideen til den første Hamilton romanen kom i 1984, etter at Guillou under et opphold i Oslo oppdaget at han ble forfulgt av personer han antok tilhørte det norske overvåkingspolitiet. Ifølge Guillou inspirerte hendelsen handlingen i Coq Rouge.

En inspirasjonskilde var den tidligere IB sjefen Birger Elmér, som Guillou ble kjent med flere år etter IB-affæren. De utviklet et vennskap, og Elmér bidro med sin kunnskap om etterretningsvirksomhet under arbeidet med Hamilton romanene. Guillou har selv omtalt Elmér som medskaper til nesten alle bøkene i serien.

Hamiltons bakgrunn som adelig kommunist var inspirert av en venstreorientert studentaktivist ved navn Johan Gabriel Oxenstierna, som Guillou hadde hørt tale i Stockholm i 1968. Da taleren gikk ned fra talerstolen, ble han omtalt som «kamerat Oxenstierna». Guillou valgte senere navnet Hamilton fordi det var mer utbredt blant svenske adelsslekter.

Guillou utformet romanserien som en samtidsskildring der de enkelte bøkene tok opp politiske spørsmål og konflikter. Handlingen følger blant annet utviklingen fra den kalde krigen til tiden etter Sovjetunionens oppløsning.

Romanfiguren

Oppvekst og utdanning

Hamilton er greve og kommer fra en svensk overklassefamilie. Som ung er han kommunist og medlem av den maoistiske organisasjonen Clarté. Han engasjerer seg også i den palestinske solidaritetsbevegelsen.

Under førstegangstjenesten i den svenske marinen utdanner han seg til kampsvømmer. Han blir rekruttert av DG («Den gamle»), tidligere sjef for den militære etterretningstjenestens hemmelige avdeling, IB. DG ønsker å rekruttere og utdanne en ny generasjon etterretningsoperatører.

Hamilton sendes til USA, der han gjennomgår fem års spesialutdanning ved en skole i San Diego, drevet av den amerikanske marinen og FBI. Parallelt studerer han statsvitenskap og datateknikk ved University of Southern California.

Karriere og utvikling

I den første romanen, Coq Rouge (1986), arbeider Hamilton i den svenske sikkerhetstjenesten Säkerhetspolisen. Han er utdannet for den militære etterretningstjenesten, men omorganiseringer og skepsis til hans kommunistiske fortid har hindret ham i å få den planlagte stillingen. Etter hendelsene i Den demokratiske terroristen (1987) blir han overført til den operative avdelingen OP5 i den militære etterretningstjenesten.

Dekknavnet Coq Rouge («rød hane») oppstår i den første romanen under et møte mellom Hamiltons overordnede i Säpo og en israelsk etterretningsoffiser. Navnet viser til Hamiltons kommunistiske bakgrunn og en vinflaske med en rød hane på etiketten. Blant sine militære kolleger bruker han dekknavnet Trident.

Etter at identiteten hans blir avslørt i Fiendens fiende (1989), blir Hamilton internasjonalt kjent. I romanen blir han blant annet kåret til årets person av det amerikanske tidsskriftet Time.

I den tiende romanen, Hevet over enhver mistanke (1995), blir Hamilton utnevnt til sjef for Säpo. Han vender tilbake i Madame Terror (2006), der han leder en palestinsk ubåtoperasjon mot den israelske marinen. Han opptrer også i Men ikke hvis det gjelder din datter (2008).

Personlighet og privatliv

Hamilton har interesse for vin og klassisk musikk. Som ung var han kommunist, men betegner seg senere som sosialist. Han blir velstående gjennom arv og aksjeinvesteringer, men plasserer senere formuen i obligasjoner og eiendom.

DG fungerer som Hamiltons mentor og rådgiver, både i tjenesten og i private spørsmål.

Medaljer og utmerkelser

I Jan Guillous romaner er Carl Hamilton tildelt følgende utmerkelser, oppført i bibliografisk kronologisk rekkefølge:

Romaner

I Norge ble Hamilton-romanene opprinnelig utgitt på Cappelen. I 2006–2007 ble serien utgitt på nytt av Piratforlaget.

Den opprinnelige serien (1986–1995)

De ti første romanene følger Hamiltons karriere fra nyutdannet etterretningsoffiser til sjef for Säkerhetspolisen. De første bøkene foregår under den kalde krigen, mens de senere omhandler konflikter etter Sovjetunionens oppløsning.

Senere bøker

Hamilton har også mindre roller i De som dödar drömmar sover aldrig (2018) og Den andra dödssynden (2019), som foregår i henholdsvis 1970- og 1980-årene.

Filmatiseringer

Fotnoter

  1. ↑ Fiktiv utmerkelse
  2. ↑ Uoffisiell båndstripe

Referanser

  1. ↑ «Jan Guillou». Store norske leksikon. Besøkt 20. oktober 2026.
  2. ↑ «Jan Guillou». Nationalencyklopedin (på svensk). Besøkt 20. oktober 2026.
  3. ↑ Sandve, Gerd Elin Stava; Sandve, Gerd Elin Stava (30. oktober 2015). «Les den vanvittige historien om hvordan en spionklassiker ble til». dagsavisen. Besøkt 20. oktober 2026.
  4. ↑ Ritzen, Jessica (2006). «Räddad – av sin hjälte». Aftonbladet. Besøkt 20. oktober 2026.
  5. ↑ Johnsson, Fredrik (17. juni 2007). «P3 Dokumentär – IB-affären». Sveriges Radio P3.
  6. ↑ «Jan Guillou: Jag godtar nittio procent av min frus synpunkter». Månadens Bok (på svensk). Besøkt 20. oktober 2026.
  7. ↑ Guillou, Jan (2003). På jakt efter historien. s. 69–70.
  8. ↑ Guillou, Jan (2003). På jakt efter historien. s. 70–76.
  9. 1 2 Guillou, Jan. «3». Coq Rouge. Piratforlaget.
  10. ↑ Guillou, Jan (1986). Coq Rouge. Piratforlaget. s. 45. ISBN 9788281434226.
  11. ↑ Guillou, Jan (1986). Coq Rouge. s. 42–46.
  12. ↑ Antman, Peter. «Carl Hamilton, Sverige och moralen». Besøkt 20. oktober 2026.
  13. ↑ Guillou, Jan (1986). Coq Rouge, s. 268.
  14. ↑ Guillou, Jan (1989). Fiendens fiende, s. 432.
  15. ↑ Guillou, Jan (1995). En medborgare höjd över varje misstanke, s. 106–107.
  16. ↑ Guillou, Jan (2006). Madame Terror, s. 141–144.
  17. ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. oktober 2018. Besøkt 17. oktober 2018.
  18. ↑ Guillou, Jan (1986). Coq Rouge, s. 277.
  19. ↑ Guillou, Jan (1986). Coq Rouge, s. 41.
  20. ↑ Guillou, Jan (1986). «7 og 10». Coq Rouge.
  21. ↑ Jan Guillou (1986). Coq Rouge. s. 364.
  22. ↑ Jan Guillou (1987). Den demokratiske terroristen. s. 320.
  23. ↑ Jan Guillou (1988). I nationens intresse. s. 241.
  24. ↑ Jan Guillou (1988). I nationens intresse. s. 430–431.
  25. ↑ Jan Guillou (1989). Fiendens fiende. s. 433.
  26. ↑ Jan Guillou (1989). Fiendens fiende. s. 481.
  27. ↑ Jan Guillou (1990). Den hedervärde mördaren. s. 401.
  28. ↑ Jan Guillou (1991). Vendetta. s. 474.
  29. ↑ Jan Guillou (1992). Ingen mans land. s. 438.
  30. 1 2 Jan Guillou (1993). Den enda segern. s. 572.
  31. ↑ Jan Guillou (1994). I hennes majestäts tjänst. s. 569.
  32. ↑ Jan Guillou (2006). Madame Terror. s. 344.
  33. ↑ Jan Guillou (2006). Madame Terror. s. 416.
  34. ↑ Jan Guillou (2008). Men inte om det gäller din dotter. s. 403.
  35. ↑ Jan Guillou (2018). De som dödar drömmar sover aldrig. s. 472.
  36. ↑ «Rød hane». Bibliotekenes. 2006. Besøkt 22. oktober 2026.
  37. ↑ «Coq rouge». Bibliotekenes. 2006. Besøkt 22. oktober 2026.
  38. ↑ «Fiendens fiende». Bibliotekenes. 2003. Besøkt 22. oktober 2026.
  39. ↑ Kärnborg, Ulrika (5. september 2018). «ULRIKA KÄRNBORG: Jan Guillous nya roman är riktigt bra». www.expressen.se (på svensk). Besøkt 22. oktober 2026.
  40. ↑ Karlsson, Sven Olov (3. september 2019). «SVEN OLOV KARLSSON: Hos Guillou botar män anorexi med lite snack». www.expressen.se (på svensk). Besøkt 22. oktober 2026.

Eksterne lenker

Autoritetsdata