Nanjingtraktaten

Handelsliberalisering

En sentral bestemmelse i traktaten foreskrev at kineserne åpnet en rekke havner for fri britisk handel. Det gjaldt havnebyene Kanton, Xiamen (Amoy), Fuzhou, Ningbo og Shanghai (Art. 2). Helt spesifikt avviklet traktaten kantonsystemet, som hadde pålagt handelen over Kanton en rekke innskrenkelser:

• De britiske handelsfolkene trengte ikke å holde seg innenfor egne handelsenklaver i byene. I traktathavnbyene fikk de uinnskrenket bosettingstillatelse over alt. Britene fikk også rett til å opprette konsulater i alle traktathavnene (Art. 2).
• Britene var ikke lenger henvist til formidlere fra det såkalte cohonggildet elle hoffutnevnte handelsmyndigheter (hoppoer) i sin kontakt med kinesiske handelshus (Art. 5).
• Den inntil da vanlige kinesiske monopolistisk-administrative prisfastleggelse til utlendingens ugunst bortfalt. Det eneste handelsinngrep var fra nå av moderat eksport-, import- og transittollavgifter for alle handelsfolk, uavhengig av deres nasjonalitet (Art. 10).

Hongkong

I artikkel 4 av Nanjingtraktaten ble England tilerkjent eiendomsrett til evig tid over Hongkongøya.

(De jure kunne således Folkerepublikken Kina i 1997 egentlig ikke ha forlangt tilbake mer enn de såkalte New Territories, som ble forpaktet for 99 år og først i 1898. Hongkongøya og Kowloon (avstått til britene i 1860) kunne imidlertid ikke ha klart seg alene.)

Pengebetalinger

Videre forpliktet Kina seg til å betale England i alt 21 millioner sølvdollar. Derav var

• 7 millioner ment som skadeserstatning fra mai 1839, da kommissaren Lin Zexu ødela 20 000 kister med britisk opium i Humen nær Kanton (Art. 4),
• 12 mill. var reparasjonsytelse for britenes militærutgifter under opiumskrigen (Art. 6), og
• 2 mill. var for å kunne innfri britisk gjeld overfor Cohong-handelsfolkene (Art. 5).

Betalingen skulle følge i fire rater frem til 1845. Dersom betalingsfristene ble oversittet utløste det forsinkelsesrenter på 5 % p.a. (Art. 7).

Som motytelse forpliktet de britiske stridskrefter seg til å trekke seg tilbake fra Nanjing og Keiserkanalen så snart første rate var innbetalt. Men det okkuperte Zhoushan ville ikke bli oppgitt før krigserstatningene var fullstendig betalt (Art. 12).

Annet

I Art. 8 og 9 forpliktet Qing-regjeringen seg til å løslate alle fengslede britiske borgere og til ubetinget amnesti for alle kinesiske borgere som hadde bodd blant, handlet med eller ytet tjenester overfor britene.

Art. 11 fastslo en ny språkbruk. Britene skulle ikke lenger henvende seg til kinesiske handelsfolk eller myndigheter med «bønneskriv». Man skulle benytte ord som «meddelse» og «erklæring».