Lov om personnavn (navneloven) er en norsk lov som inneholder regler om personnavn. Loven sier: «Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her.»
Loven har regler for hvilke etternavn, fornavn og mellomnavn folk kan registre eller bytte til. Loven skal sørge for at navn i liten grad forveksles, og at de ikke kan endres uten videre. En kan ta navn som mer enn 200 personer har som etternavn. Det er ikke lov å ha etternavn som ligner en kjent stiftelse, forening, institusjon eller lignende eller med et alminnelig kjent kunstnernavn.
Å gi navn til barn er en foreldreplikt, og navnet må sendes til folkeregisteret før barnet er seks måneder gammelt. Hvis det ikke skjer, eller navnet ikke er i henhold til loven, får barnet mors etternavn.
Det har vært et tilfelle der barnets navn var «Mammaogpappableikkeenige Hansen», men det ble avslått etter navneloven. Plutonium har også vært avslått som etternavn, fordi det er et giftstoff.
Historie
Dansk tillatelse til navnebytte fra Kong Christian X til Poul Pedersen, som vil bruke slektsnavnet Helbo fra 1917. Norges første navnelov kom i 1923.
Den første navneloven kom 9. februar 1923. Før dette var det ingen krav om å ha et fast slektsnavn. Formelle navn fra 1500-tallet bestod ofte av tre deler, et fornavn, et navn som markerer hvem faren din er, også kalt et patronym, og et navn som sier noe om hvilken plass eller gård man var bosatt på. I 1752 ble det gjort en rundspørring blant prester der seks prester (i hele Norge) sa nei til å gi unger navn etter hedenske guder og ville dyr. Den uriktige myten om at dyrenavn har vært forbudt kan stamme fra dette.
Arvelige slektsnavn ble utbredt på 1600- og 1700-tallet, og da særlig i høyere sosiale lag med navn fra dansk eller tysk. Hertugdømmene innførte en navnelov i 1771, men først etter skillet med Norge, i 1828, fikk hele Danmark en navnelov. I 1865 hadde nær 95% i Trondhjem slektsnavn. Frem til navneloven av 1923 kom var det variasjon i bruken av slektsnavn, gårdsnavn og patronym, folk byttet f.eks. navn når de flyttet, men det var etablert en praksis der kvinner tok mannens slektsnavn.
Navneloven av 1923
Navneloven av 1923 slo fast at slektsnavn, farsnavn eller navnet på en gård var de eneste lovlige etternavn. Som fornavn var det forbudt med navn som kunne være en byrde for barnet, og å bruke etternavn som fornavn. Navneloven etablerte også en fast skrivemåte for hvert navn, og endringer måtte godtas av Kongen, selv om skrivemåten på f.eks. Ole, Ola og Olav i en overgangsperiode var opp til den som skrev.
Navneloven av 1964
Navneloven av 1964 åpnet for at gifte ikke trengte å ha felles slektsnavn, og en kunne velge om barnet skulle ha farens eller morens etternavn. 1964-loven sa at tillatelse til å endre skrivemåte på et navn ikke burde gis for navn med utenlands klang eller skrivemåte, historiske, utdødde eller utenlandske navn som ikke er kjent eller navn som virker støtende. Navn som kan være til ulempe ble tolket slik at banneord, titler og blasfemiske eller negative historiske navn var forbudt. Så Jesus, Prinsesse, Vidkunn og Adolf var ansett som stigmatiserende selv om de ikke var eksplisitt forbudt. Det ble utarbeidet arbeidslister av justisdepartementet over fornavn som ikke kunne brukes.
Navneloven av 2002
Navneloven av 2002, som trådte i kraft 1. januar 2003, liberaliserte reglene for navnevalg. Den nye loven gjorde det enklere å videreføre utenlandske navneskikker, og navn som internasjonalt benyttes av både jenter og gutter ble lov. Støtende navn, etternavn som fornavn, eller kommersielle navn var fremdeles forbudt, og å kalle barnet «Loff» eller «Banan» vil bli avvist som støtende også etter den nye loven. Det finnes i dag lister over navn fra andre land som oppfyller kriteriene i navneloven, blant annet en liste med 4178 vesteuropeiske navn.
