| Neobaphion | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Neobaphion Blaisdell, 1925 | |||
| Populærnavn | |||
| skyggebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Familie | Tenebrionidae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 4 | ||
| Habitat | terrestrisk, de fleste i tørre miljøer, mange i hus | ||
| Utbredelse | Amerika | ||
| Inndelt i | |||
Neobaphion er en slekt av skyggebiller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking.
Nokså store (gjerne 15-20 millimeter), avlange, kullsvarte skyggebiller. Antennene er trådformede. pronotum er omtrent hjerteformet, dekkvingene er litt trukket ut til en spiss bakerst.
Skyggebillene har utpregede tilpasninger til å overleve i tørre miljøer, med meget tykk, vanntett kutikula og velutviklede ekskresjonsorganer (malpighiske rør) som tar vare på det aller meste av fuktigheten. De fleste av artene lever da også i tørre omgivelser. Stort sett lever skyggebillene av ulike slags dødt plantemateriale. Artene beskytter seg ved å sprute kinoner på mulige angripere, gjerne mens de står med hodet ned og bakkroppsspissen i været.
Slekten er utbredt i det vestlige Nord-Amerika, østover til New Mexico.