| Neoisocerus | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Neoisocerus Bouchard, Lawrence, Davies & Newton, 2005 | |||
| Synonymi | |||
| Isocerus Dejean, 1821, ikke Illiger, 1801 | |||
| Populærnavn | |||
| skyggebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Familie | Tenebrionidae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 4 | ||
| Habitat | terrestrisk, de fleste i tørre miljøer | ||
| Utbredelse | Middelhavsområdet | ||
| Inndelt i | |||
Neoisocerus er en slekt av skyggebiller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking.
Middelsstore, avlangt-ovale, svarte skyggebiller. De har et ganske tykt hudpanser som gjør dem motstandsdyktige mot uttørking.
Skyggebillene har utpregede tilpasninger til å overleve i tørre miljøer, med meget tykk, vanntett kutikula og velutviklede ekskresjonsorganer (malpighiske rør) som tar vare på det aller meste av fuktigheten. De fleste av artene lever da også i tørre omgivelser, men det finnes også arter som lever blant annet i sopp. Stort sett lever skyggebillene av ulike slags dødt plantemateriale.
Gruppen er kjent fra Frankrike, Spania, Portugal, Marokko, Algerie og Tunisia.