
New journalism (direkte oversatt: «Ny journalistikk»), eller mer beskrivende som fortellende journalistikk, henviser særskilt til en amerikansk betegnelse som brukes om spesiell undersøkende journalistikk utviklet på 1960- og 1970-tallet, men generelt for journalistikk som bruker litterære fortellerteknikker. For new journalism var disse litterære teknikkene ukonvensjonelle på denne tiden. Skribentens egne og subjektive svar på mennesker og hendelser, en litterær stil som minner om sakprosa og som ofte omfattet fiktive teknikker som var ment å belyse og dramatisere disse svarene.
Det kunne innebære at skribentene benyttet omfattende bilder og visuelle beskrivelser samt medfølgende subjektivt språk i fakta samtidig som de fordyper seg i historiene mens de rapporterte og skrev dem. I tradisjonell journalistikk er journalisten «usynlig»; fakta er ment å rapporteres objektivt. Det objektive er det faktiske som eksisterer i virkeligheten uavhengig av menneskelige forestillinger. Ved å gå inn i fortellingen med personlig tyngde er hensikten å finne sannheten og fakta fra en annen synsvinkel. Det som Amanda J. Crawford omtaler som «å finne sannheten i en tidsalder av løgner.» Fortellende journalistikk er ikke bare en sjanger, men også en arbeids- og skrivemetode. Både i undersøkelser og tekst opptrer skribenten nøytralt «som fluen på veggen». Skribenten er en iakttager, der ikke tar del i begivenhetene og som ikke gir seg til kjenne på anden måte enn gjennom fortellerstemme og -posisjon.
Begrepet ble samlet med dets nåværende mening av Tom Wolfe i 1973 i en samling av journalistartikler han utga som The New Journalism, som omfattet tekster av han selv, Hunter S. Thompson, Norman Mailer, Joan Didion, Terry Southern, Robert Christgau, Gay Talese og andre. Artikler i stilen til fortellende journalistikk hadde en tendens til ikke å bli funnet i aviser, men i magasiner og tidsskrifter som The New Yorker, New York Magazine, Esquire Magazine, CoEvolution Quarterly og i en kort periode Scanlan's Monthly.
Samtidens journalister og forfattere stilte spørsmål ved verdien til fortellende journalistikk og dens kvalifisering som en distinkt sjanger. Dens subjektive vesen ble omfattende utforsket: en kritiker antydet at sjangerens utøvere fungerte mer som sosiologer og psykoanalytikere enn som journalister. Det har også blitt rettet kritikk mot en rekke individuelle skribenter i sjangeren.