Nouruz

En kurdisk jente som feirer nouruz i Palangan, (Kamyaran) Kurdistan-provins, Vest-Iran
Et Nowroz-frimerke i Aserbajdsjan
Tradisjonelle klesdrakter under nowruz-feiring i Kasakhstan
Kurdere som feirer nowruz i Sanandaj, Iran
21. mars i Dusjanbe, Tadsjikistan
Nawroz-feiring hos et tyrkisk folkeslag i Kina

Nouruz, nevruz eller newroz er nyttårsmarkeringen i mange kulturer. Den markerer offisielt starten på kalenderåret i aserbajdsjanske, balutsjiske, kurdiske og persiske kulturer.

Det er den viktigste høytiden i zoroastrismen og er en feiring av våren. Det nye året begynner etter denne tradisjonen mellom 20. mars og 22. mars, avhengig av når vårjevndøgn inntreffer. Den iranske kalenderen er en måne/solkalender med opphav i zoroastrismen. I Iran feires nouruz tradisjonelt i 13 dager og er en feiring av våren.

Ifølge den iranske historieforskeren «Zana Iranpanah Lajani» er det knyttet en gammel legende til opprinnelsen til høytiden Nowruz som handler om den mytologiske kongen Jamshid.

Ifølge legenden het Jamshid opprinnelig «Jam». Under en reise rundt i verden kom han til Sardasht i det nordvestlige Iran. Der beordret han at en praktfull trone, utsmykket med edelstener, skulle plasseres på et høydedrag med front mot øst.

Da tronen var gjort klar, satte Jam seg på den med en edelsteinsbesatt krone på hodet. Idet solen stod opp, traff solstrålene kronen og tronen. Lysrefleksjonene skapte et strålende syn som vakte glede og beundring blant menneskene som var samlet rundt ham. De skal ha utbrutt at dette var en ny dag.

Ifølge denne fortellingen ble navnet «Jamshid» til ved at endelsen «-shid» ble føyd til navnet «Jam». På bakgrunn av denne forklaringen skal ordet shid på middelpersisk og partisk-kurdisk ha betydd «lysstråle» eller «stråleglans». Navnet Jamshid blir dermed tolket som «Jam som stråler» eller «den strålende Jam».

Hendelsen skal ha blitt markert med en stor fest, og ifølge legenden var dette begynnelsen på tradisjonen med å feire Nowruz.

Samfunn som feirer nouroz

Høytiden blir primært feiret i Iran, Kurdistan, Balutsjistan og Aserbajdsjan, mens den i andre land hovedsakelig markeres av deler av befolkningen, blant annet i Albania (av bektasjiene), Mongolia, Nord-Makedonia, India, Armenia, Georgia, Tyrkia, Russland, Kasakhstan, Kosovo, Kirgisistan, Kina, Turkmenistan, Usbekistan, Afghanistan og Tadsjikistan. I tillegg markeres dagen over hele verden av diaspora-befolkning fra denne regionen, slik som parsere, bahaier, kurdere og balutsjiske utvandrere.

Feiringen har sine røtter flere tusen år tilbake til zoroastrismen, og er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Nouruz er imidlertid ikke referert til i det lille korpuset av gammelavestiske tekster tilskrevet Zoroaster, og navnet forekommer heller ikke i ny Avesta. Dens tidligste opptreden er i Pahlavi-tekster, som nōg rōz Zana-Minu (nwk rwc, <Av. *navaka- raocah-).

Etymologi

Ordet kommer fra gammelpersisk; nava = ny + rəzaŋh = dag/dagslys («ny dag/dagslys»), og har fremdeles den samme betydningen i moderne persisk (nou = ny og ruz = dag).

Nouruz i Iran

Bakgrunn og betydning

Tradisjonelt ble inngangen til hver årstid markert med en fest. I Iran har man tradisjonelt markert begynnelsen av den varme årstiden som begynnelsen på et nytt år. Dette var en tid som det knyttet seg stor glede og forventning til. Selve nyttårsdagen i Iran tilsvarer noenlunde vårjevndøgn i Norge. Denne dagen tok man ut dyrene på beite. I begynnelsen av den kalde årstiden «mehregan» (solgudinnens fest), tok man inn flokken. Disse to festene var de viktigste høytidene for iranerne.

Nouruz anses gjerne som iranernes viktigste høytid, og feiringen pågår i 13 dager. Det nye året begynner oftest den 20. eller 21. mars (29. esfand, mars-måneden på persisk). I Persia hadde man tidligere kun to årstider; den varme årstiden som varte i syv måneder og den kalde som varte i fem.

Forberedelser

Man brukte i eldre tider 25 dager før nouruz å gjøre i stand tolv stolper av leire, og dyrke frem tolv ulike kornslag og frø – som hvete, havre, hirse, mais, ris, erter, linser, bønner og sesam. Det som vokste best trodde man skulle gi den beste avlingen gjennom året. I nyere tid feires nouruz litt annerledes.

Haftsin-bordet

Dagen før nouruz («nyttårsaften») dekker man det såkalte nyttårsbordet, eller haftsin-bordet. Man legger en duk på et bord eller på de myke persiske gulvteppene. Dette bordet kalles «haftsin», som på persisk betyr «syv ting som begynner på S» (haft = syv + sin = s). På duken plasseres som regel følgende syv ting:

  1. senjed – en type søtlig frukt som minner om dadler og vokser i ørkenen under vanskelige forhold; frukten symboliserer tålmodighet
  2. somaq – et syrlig krydder som ofte brukes i persisk matlaging, som symbol på ønsket om velsmakende måltider også i det kommende året
  3. sabzeh – grønne spirer av hvetekorn, linser eller lignende, som symbol på ønsket om gode avlinger i det kommende året
  4. sib – et rødt eple, som symbol på glede
  5. sonbol – svibeler, som symbol på skjønnhet
  6. sekkeh – mynter (vanligvis rial og toman, men også andre valutaer brukes), som symbol på kampen mot fattigdom
  7. serkeh – eddiksyre, som symbol på livets bevegelse og flyt

Dessuten bør følgende ting også settes frem på duken:

  • et speil – som symbol på renhet
  • malte egg
  • en hellig bok (Avesta, Koranen, Tora, Bibelen) eller en diktsamling av poeten Hafez eller Shahname, som symboliserer den rike persiske kulturen
  • en skål som inneholder en levende gullfisk
  • ulike kaker og nøtter

Bildegalleri – haftsin-bord i Iran

Nyttårsfesten

På denne festen bruker man å møtes hos den eldste i familien og spise mat som tradisjonelt knyttes til nouruz-feiringen. Måltidet består av fisk (vanligvis sik) med ris som er blandet med dill, persille, gressløk og fersk hvitløk, slik at risen blir grønnaktig. Når det nærmer seg tiden for det nye året, bruker alle i familien å sitte rundt haftsin-bordet. Noen leser et dikt fra Hafez' diktsamlinger. Det sies at i samme øyeblikk som det nye året begynner, slutter den lille gullfisken i skålen å svømme og blir helt stille. Når det blir nyttår ønsker alle hverandre et «godt nyttår». Senere gir de eldre presanger eller nye penger til de yngre. Det er en vanlig hos iranerne at man skal besøke alle slektninger og venner ved nyttår. I de fem første dagene av nyttårsfesten bruker de eldre i slekten å være hjemme slik at de yngre kan besøke dem. Siden besøker de eldre de yngre. Nyttåret er den tid på året da man treffer også dem man ikke rekker å treffe i løpet av resten av året.

Opptog med en «nowruz-fyrste»

Frem til et stykke inn på 1900-tallet var det en utbredt nowruz-skikk i mange iranske byer og landsbyer å velge en «nowruz-fyrste» som skulle stå i spissen for den lokale nyttårsfeiringen, blant annet ved å lede et karnevalslignende opptog gjennom byen. Skikken har blitt sporet tilbake til førislamske nowruztradisjoner i Iran, og ble også praktisert i visse andre regioner. Nowruz-fyrsten ble på persisk kalt mir-e nowruzi.

Se også