Ny-Spania (spansk: Virreinato de Nueva España) var det spanske koloniale territorium i Nord-Amerika fra omkring 1535 til 1821. Dette territoriet dekket hele det nåværende Mexico, Mellom-Amerika til Costa Ricas sydlige grense og deler av USA, blant annet de nåværende stater California, Arizona, New Mexico og Texas, samt landekrav lengre mot nord vest for Mississippi med upresist definerte grenser. Stillehavskysten nord for California var omstridt område mellom Spania og Russland. De spanske besittelsene i Sør-Amerika ble administrert som egne visekongedømmer. De filippinske øyer ble administrert som en koloni tilhørende Ny-Spania.
Cortes ble avsatt som guvernør i 1535 og erstattet av en visekonge; han reiste til Sevilla og døde der i 1547. Etter 1535 ble kolonien styrt av visekongen av Ny-Spania, en utnevnt minister av kongen av Spania. Den første visekongen var Antonio de Mendoza utnevnt av Karl 5. Visekongen var kongens øverste representant og kombinerte rollene som guvernør, generalkaptein (øverste militær ledere) og president for audencia (en domstol hvis beslutninger bare kunne omstøtes av kongen). En god del av beslutningene ble fattet av Det indiske rådet (Rådet for de indiske besittelser) og visekongens virke besto til dels av å gjennomføre disse beslutningene. Ny-Spania ble med dette styret som en spansk provins. Innen 1550 var kolonistyret velutviklet. Visekongen styrte som en nær en selvstendig monark av kolonien. Hovedstaden var Mexico by.
Opprørere drev krig mot Spania fra 1810. Opprøret begynte i byen Dolores under ledelse av kreolen og presten Miguel Hidalgo y Castilla. Ny-Spania ble løst fra Spania 1821 da den spanske militære lederen inngikk en avtale med opprørnes leder Agustin de Iturbide. Mexico ble da etablert som selvstendig stat med Iturbide som keiser.