Oase

For den kristne bevegelsen, se OASE-bevegelsen.

Oase (senlatin oasis, fra gresk oasis, «fruktbart sted») er et fruktbart område ved en isolert vannkilde i en ørken eller halvørkenmiljø, med tilgjengelig ferskvann fordi grunnvann kommer til overflaten, eller stedet gjennomstrømmes av en elv; Nildalen er en lang oase ned gjennom Egypt, der det skapes habitat for planter og dyr, og det kan drives jordbruk. Andre steder er oasen menneskeskapt og skyldes brønner, pumping av grunnvann eller kanaler. I polar ørken i arktis er «oase» et sted med rikere plantevekst.

Etymologi

Ordet «oase» stammer fra gresk ὄασις, oasis, via senlatinsk oasis, opprinnelig med henvisning til den libyske ørken. Det greske ordet er et lånord fra egyptisk wḥ3t eller demotisk-egyptisk wḥỉ. På koptisk, som etterfulgte demotisk-egyptisk, har ordet wahe eller ouahe betydningen «bosted». «Oase» på arabisk, også et lån fra egyptisk, er wāḥa (واحة).

Beskrivelse

Oaser har ofte hatt menneskelig tilstedeværelse i årtusener. Arkeologiske utgravninger ved En-Gedi i dalen ved Dødehavet har påvist bosetning tilbake til 6000 f.Kr. Al-Hasa på østsiden av den arabiske halvøy har påvist menneskelig bosetning tilbake fra yngre steinalder (neolittisk tid).

Oaser i Midtøsten og Nord-Afrika dekker rundt 1 000 000 hektar (10 000 km²), og skaffer levebrød til rundt 10 millioner mennesker. Det sterke forholdet mellom oase og ørkenland i verden betyr at oasens økosystem er «relativt lite, sjeldent og dyrebart». I den saudiske ørken er det funnet spor etter en enorm, 4 000 år gammel befestning av en slik livsviktig oase; en mur som kan ha vært fem meter høy.

Det er rundt 90 «store oaser» i Sahara-ørkenen. Noe av fruktbarheten deres kan komme fra vanningssystemer kalt foggara, khettara, lkhttart eller en rekke andre regionale navn.

I noen oasesystemer er det «et geometrisk system av hevede kanaler som frigjør kontrollerte vannmengder til de enkelte steder og bløter jorden.»