Organisation Gehlen

General Gehlen i 1943.

Organisation Gehlen var det uformelle navnet på en vesttysk etterretningstjeneste i den tidlige fasen av den kalde krigen. Den ble ledet av Reinhard Gehlen på oppdrag fra, og i nært samarbeid med, den amerikanske hærens etterretningstjeneste og etterhvert CIA. Organisation Gehlen eksisterte fra 1946 til 1956, da organisasjonen dannet kjernen i forbundsrepublikkens nye føderale utenlandsetterretningstjeneste, Bundesnachrichtendienst (BND).

Organisation Gehlen hadde fokus på etterretning rettet mot Sovjetunionen og østblokken ellers for vestmaktene fra 1946. Organisasjonen var i mange år regnet som CIAs øyne og ører i Sentral- og Øst-Europa. Organisation Gehlen ble ofte bare kalt organisasjonen eller lignende, og opererte under en rekke dekknavn.

I 2010 offentliggjorde tyske myndigheter at en del av de første tjenestmenn i BND hadde vært nazister. BND hadde dels opphav i Wehrmachts etterretningstjeneste Fremde Heere Ost som skaffet informasjon om Sovjetunionen for den tyske overkommandoen under Hitler. De rekrutterte agenter blant russiske og ukrainske emigranter. Da amerikanske dokumenter ble nedgradert etter 2000 fremkom at Gehlen brukte amerikanske ressurser til å bygge opp en omfattende etterretning og beskyttet samtidig forbrytere fra nazitiden. Anslagsvis 100-200 ledende tjenestemenn under Gehlen hadde tjenestegjort i Sicherheitsdienst, Waffen SS, SS eller Gestapo. Det var berettiget mistanke om at mange hadde deltatt alvorlig forbrytelser og overgrep under andre verdenskrig blant annet holocaust. Frankfurter Allgemeine Zeitung omtalte saken i serie artikler. I 1960 hadde omkring 8 % av de 2400 ansatte i BND bakgrunn fra Himmlers etat. På 1950 var det to muldvarper fra Stasi i Gehlens organisasjon og BND, begge hadde Gestapo-bakgrunn og rapporterte til DDR.

Referanser

  1. 1 2 3 Tyas, Stephen (1. august 2011). «Smoke and Mirrors: The German Foreign Intelligence Service's Release of Names of Former Nazi Employees». Holocaust and Genocide Studies. 25 (2): 290–299. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcr037. Besøkt 1. november 2026.

Litteratur